Ups…
Jaja, så kuttet jeg. Men ikke mye. For nå er det så lenge siden at jeg er blitt enda svakere. Ble litt revet med av smerten fra dørkarmen i går, så da jeg hadde spist frokost i dag tidlig slo jeg armene mine mer. De er blitt blå allerede. 
Men det gjør altfor vondt å slå enda mer på dem når de er blå, så det ble litt kutting i stedet. Men det var på tide.
Legebesøket
I morgen skal jeg til legen. Nervøs som bare det. Håper det går fint og at de finner noe galt i kroppen min, sånn at hodet er klarert. Bare de ikke sier noe til mamma om kuttene eller spør om blåmerkene. Er så redd for det. I dag har jeg ikke kuttet eller slått noe. Og jeg var på skolen i dag. Jeg møtte kusinen min klokken syv og vi dro på Peppes og spiste dessert. Veldig koselig, men jeg er bekymret for henne for jeg tror ikke hun har det noe bra. Men hun vil liksom ikke si noe. Og jeg føler meg så slem når jeg forteller henne hvordan jeg har det, for det er ikke bra for henne. Jeg er seriøst dårlig innflytelse på alle jeg kjenner. Selv om det ikke er så mange… :p Men nå er jeg sliten… Skal på skolen de to første timene i morgen, så blir jeg hentet av mamma som kjører meg til legen, og så skal jeg tilbake på skolen til storefri og ha gym. Og så skal jeg og Angel på trening halv seks. Gleder meg til å trene igjen! Trenger det masse. Men nå må jeg legge meg. Er utrolig trøtt (som vanlig). Men skriver sikkert litt i morgen. God natt og sov godt.
Blod
Okej, på søndag gikk det fryktelig galt. Hadde holdt meg borte fra kuttingen i cirka en uke, noe som er en big deal, men søndag ble det bare for mye. Jeg var hjemme og oppe og ryddet. Da jeg kom ned for å hente støvsugeren hører jeg fra kjøkkenet; ”Hei”. Jeg frosset til for det var den såkalte ”kjæresten” til moren min. Han som jeg har hatet i flere år nå for det han gjør med mamma. Han var gift da han møtte moren min, og det tok han tre år før han tok mot til seg og separerte seg fra konen sin. Og i alle de årene har han såret moren min om og om igjen. Og jeg kan ikke telle alle de gangene han har fått henne til å hyle og gråte i telefonen. Hun blir så sint og skriker og tramper i gulvet og det er helt grusom å høre på. Tenk deg at du vet at moren din blir mentalt mishandlet og alt du kan gjøre er å stå og se på fordi hun har innbilt seg at hun elsker ham og at han er hennes største kjærlighet. Og at hunden din og lillesøsteren din hører dette hver eneste gang fordi moren din ikke drar ut av huset. Hater det og hater han. For han sårer mamma konstant og hun klarer ikke se hvordan han egentlig er. Er utrolig lei av det nå, men det bare fortsetter og fortsetter. Og hunden min og søsteren min har ikke godt av det i det hele tatt. De slir syke av det. Jeg er vant til det nå, så det går greit med meg.
Var i samtale hos Anette fra PP-tjenesten (Pedagogisk-Psykologisk-tjeneste) i går. Begynte å gråte etter ti minutter. Hun sa mye lurt og kunne lese meg veldig godt bare ved å se på meg. Hun fikk ringe moren min og læreren min å si vi hadde snakket sammen. Hun var veldig glad jeg skal til legen på torsdag, for hun sa det var mange som kom til henne og var slitne som bare trengte å forandre på vitamininntaket. Og selvfølgelig løy jeg litt til henne. Da hun spurte hva slags kosthold jeg har, svarte jeg ”godt”, selv om jeg spiser altfor usunt. Så jeg håper virkelig at det er vitaminmangel jeg har for det ville løse så masse med en gang! Jeg har begynt å tenke på unnskyldninger til legen allerede. Jeg må få mamma til å vente ute mens jeg tar blodprøver. Og så må jeg ha god unnskyldning for å tappe blod fra høyrearmen, og for blåmerkene. Gruer meg skikkelig.
Og nå må jeg gå på skolen om et kvarter. Har timer fra kvart over åtte til halv fire. Må bare komme meg på skolen, og bli der. Jeg bor hos pappa fra i går til fredag og han går før meg på morgenene så det er så utrolig lett for meg å bare bli hjemme etter han har dratt. Åå… Jeg vet jeg må gå. Er bare så tungt!
Kuttene jeg laget på søndag var kjempefine. Laget et som jeg måtte holde papir på konstant i en halvtime og da blødde det litt mindre. Den neste timen måtte jeg ta vekk blod sånn hvert andre minutt. Og da jeg gikk opp til pappa en time etter trodde jeg det hadde sluttet å blø, men siden jeg beveget på meg, blødde det gjennom buksen min. Ble helt forundret over hvor dypt det var da jeg hadde dratt bladet over, og over hvor rosa huden er under overflaten. Men var deilig å titte ned. De andre fire jeg laget var ikke så verst. Men digg å få ut sinnet ordentlig. Jeg slo armene mine en del også, men jeg trengte virkelig å se blod igjen…
Så var denne dagen over også
Klarte å være på skolen i hele dag. Men ble jo ekstra sliten selvfølgelig. Først hadde jeg to timer samfunnslære, to timer engelsk, og gym til slutt. Heldigvis at vi har gym på slutten av dagen. Hver gymtime går jeg inn på toalettet for å skifte. Lårene mine er fulle av arr, og armene mine fulle av blåmerker så må skifte slik at ingen ser meg. Siden det var så fint vær her i dag, tok jeg av meg genseren da jeg gikk hjem fra skolen for det var så utrolig varmt. Deilig å gå i t-skjorte! Lenge siden nå. Moren min er ute med noen venninner og spiser middag nå, så jeg måtte spise med lillesøsteren min. Gikk greit faktisk, utenom at hun ikke har ryddet opp etter seg på kjøkkenet, og jeg orker ikke.
Var så rart, for da jeg gikk på kjøkkenet i sted og hev armen min inn i dørkarmen på veien, begynte jeg å tenke på hvor sykt dette er. At jeg går rundt og lager blåmerker på meg selv med vilje hver dag. Har heldigvis ikke brukt barberbladene i det siste. Har brukt slå-metoden i stedet. Og det er jo veldig bra for det blir iallefall ikke arr av blåmerker! Lurer på hvorfor jeg ikke har tenkt på det før?! Venstre overarm er hoven nå, for traff oppå et blåmerke jeg laget i går. Men svir herlig iallefall!
Snakket med rådgiveren på skolen i dag. Hun er litt rar, og jeg har veldig liten tro på at hun kan hjelpe meg på noen måte. Men er verdt et forsøk, er det ikke? Skal snakke med skole-psykologen på mandag. Må finne ut om hun har taushetsplikt, siden jeg bare er 17. For da kan jeg fortelle henne om selvskadingen. Har hørt om folk som har snakket med psykologen sin, og da de fortalte om selvskadingen, sa psykologen det til foreldrene for de mente det var farlig om foreldrene ikke visste det. Er dét jeg er redd for, om noen forteller moren min om kuttingen. For da kommer jeg ikke til å få fortsette, og det skremmer meg. Jeg er ikke klar til å slutte, for jeg trenger det. Om mamma får vite det, kommer hun til å sjekke kroppen min etter nye sår eller merker hver dag. Og det kommer jeg ikke til å takle.
I morgen må jeg på skolen. Igjen. Men har vært borte to dager allerede denne uken, så er nødt til å gå i morgen. Dritt å bruke opp dagene mine så tidlig. Da har jeg liksom ingenting å glede meg til resten av uken. Mamma skal ta meg med på kino i morgen da. Håper det blir koselig, og at jeg orker.
Jeg skal i bursdag på lørdag. En venninne av meg fra ungdomsskolen hadde bursdag tidligere i uken, og skal feire den. Kommer bare til å gi henne penger. Orker ikke dra til byen for å kjøpe noe, og aner ikke hva hun har lyst på. Får se om jeg orker å dra. Det kommer masse andre mennesker, og jeg kan med sikkerhet si at ingen av dem liker meg, eller vet hvem jeg er. Så kommer antakeligvis til å dra hjem etter en time eller to, om jeg holder så lenge som det da. Er bare redd for at jeg kommer til å fortelle henne hvordan jeg har det nå. Og det vil være fryktelig dumt. Hun er så snill og spør meg hvordan jeg har det, og når jeg sier ”greit” vet hun at jeg ikke har det bra, så hun spør mer. Men jeg kan ikke si noe til henne. Hun fortjener så mye bedre enn å høre meg fortelle henne masse tull. For hun er snill mot meg. Og snakker med meg og inviterer meg i bursdagen sin. Og det er mye mer enn de fleste andre gjør!
Er så trøtt nå, og er redd jeg begynner å gråte før jeg går på skolen i morgen. Eller får et anfall. Har syv timer i morgen. Bør egentlig ikke tenke på det nå.
Men dette ble et altfor langt innlegg som ingen gidder å lese. Men det gjør ikke noe, for jeg fikk alt ut, og det er dét som er poenget her…