Skjedd en del siden sist
I helgen var jeg med bestevenninnen min JT på hytten hennes, med tanten, onkelen, kusinen på seks og venninnen hennes. Koselig men litt slitsomt. Har ingen god grunn på hvorfor. Lørdag sendte mamma meg en melding og sa at morfar ennå ikke var operert, at mormor hadde brukket armen og at T, mammas "kjæreste" hadde flyttet inn i leiligheten under oss. Jeg ble fysisk kvalm, og trodde jeg måtte kaste opp. Har uheldigvis ikke kuttet siden sist, kunne trengt det istedet for å bli sint på andre. Sendte melding til mamma og sa at når jeg kom hjem på søndag skulle jeg pakke og dra opp til pappa. Jeg har fortalt henne før at om han flytter inn, flytter jeg ut. Og det mener jeg. Da jeg kom hjem med bussen hentet mamma meg. Da var hun kommet over sintheten og blitt lei seg istedet. Hun gråt nesten og var bare dum. Vi kjørte hjem, og da jeg hadde pakket alle tingene mine, kjørte hun meg opp hit til pappa. Hun sa at hun håpet jeg ville flytte hjem en gang. Og jeg gjør det, når han flytter ut.
Mamma ville at jeg skulle bo hos mormor siden morfar er på sykehuset og blir operert i dag og hun har brukket armen. Men, helt ærlig så orker jeg det ikke. Ringte mormor i dag og hun klarte seg fint. Heldigvis. Jeg trenger å være for meg selv og tenke, eller unngå det. For jeg hater tanker. Så i dag har jeg bare vært hjemme og spist godteri og sett på TV. Skal på trening om en halvtime. Håper Angel blir med. Har ikke hørt noe fra henne, så må ringe henne straks. Mormor begynte å snakke om at jeg måtte gi T en ny sjanse og at han ikke gjorde mamma vondt med vilje. Men han gjør det. Og har har fått altfor mange sjanser allerede. Og mormor har heldigvis ikke hørt mamma skrike og gråte i telefonen noen gang. For det hadde blitt for mye for henne. Jeg ønsker at T dør, snart. Jeg vet det er slemt, men det er den eneste måten mamma blir kvitt ham.
Så jeg bor hos pappa på ubestemt tid, til T flytter ut. Jeg sa til mamma at jeg blir dårlig når han bor der, selvom jeg ikke ser han. Og at jeg er egoistisk, jeg straffer ikke henne, som hun vil ha det til. Jeg prøver å hjelpe meg selv litt. Selvom det kanskje skader henne litt. Men hun klarer seg. Og om hun ikke gjør det kommer hun iallefall til Himmelen, og der er ikke T, for han kommer til kjelleren.
Jeg sa til mamma i går at jeg ikke blir med på møtet med overlegen på BUP på torsdag. Hun ble ikke så glad og lurte på hvorfor. Jeg sa jeg ikke ville snakke og at jeg ikke ville dit mer. Mamma spurte om hun burde være bekymret for meg, og jeg sa nei. Mamma var hos legen vår i dag, hun skulle ta noen blodprøver eller noe. Og siden vi har samme lege sa hun til han at jeg ikke ville til BUP mer. Hun ringte meg etterpå og sa at han ble bekymret for meg. Jeg sa at det måtte han ikke være.
Skriver kanskje litt i morgen, om jeg orker. Ha en fin kveld dere.
Bål og BUP
Ja, fredag sto jeg opp halv ni og kledde på meg og spiste litt. Måtte ta på meg en stygg, blå jakke og vinterskoene mine fra syvendeklasse, fordi vinterskoene mine fra i fjor var ødelagte. Så gikk jeg halv ti da. Var redd for å møte på noen fra skolen min, for de er så slemme der, og jeg så ikke ut. Men møtte heldigvis kun et par damer som var ute og luftet babyen sin. Morfar var ikke helt klar da jeg kom litt på ti, men ti over ti gikk vi ut til bålet. Vi tente opp, men det brant dårlig. Jeg ba til Gud om at det skulle slukke, men han hørte tydligvis på morfar, for da vi begynte sa morfar at de eneste gangene han ber er når han brenner bål og skal starte påhengsmotoren. Men jeg håpet jo også at bålet skulle brenne veldig fort, så ble vi ferdig med det. Og jeg kunne ikke si nei til morfar da han sa det, for ingen andre kan så tidlig på dagen og han er gammel og syk og trenger hjelp. Så det var bra å gjøre det, for ham.
Da jeg kom meg hjem, fire timer senere, 500 kroner rikere og med en kraftig lukt av bål, var jeg så sliten at jeg bare tok av meg bålklærne, og satte meg ned og gråt. Jeg var helt utkjørt. Etter jeg hadde tatt meg sammen, pakket jeg litt klær og gikk en tur med hunden min. Og så tok jeg tingene mine og gikk til faren min som bor 15 unna her. Var hans helg, så jeg og søstern min skulle sove der. Vi spiste hjemmelaget pizza, og så dro søstern min på en eller annen Halloween-fest et sted. Jeg var kjempetrøtt etter ”alt” jeg hadde gjort og gikk og la meg klokken halv tolv. Sov så dypt at jeg ikke merket at søstern min kom inn og la seg i halv ett-tiden.
Da jeg sto opp på lørdag tok jeg en dusj og fikk ut all resterende bål-lukt. Jeg så litt på TV før jeg fikk faren min til å kjøre meg ned til toget. Tok toget til Asker for å møte JT, bestisen min. Vi hadde det koselig, spiste på Peppes før vi dro hjem til henne. Og det var lørdag, og vi var alene hjemme, og hun hadde øl i kjøleskapet, men vi passet kusinen hennes på seks som skulle sove hos oss. Så det ble med en liten øl. Kanskje likegreit. Masse kalorier… Vi så bare på film og bestilte pizza og så la vi oss. Men vi fikk ikke sove lenge, for kvart over seks kom ungen hoppende inn i sengen vår. Da var vi en smule irritert og fikk henne til å legge seg ved siden av oss for å slappe av til klokken syv. Og etter det fikk hun se på TV og spise, så da var hun ganske stille så vi fikk sove til klokken ni. Dro hjem utpå dagen, for skulle spise middag hos pappa.
I går skjedde det ikke så mye, fikk slappet av og etter at jeg gikk med hunden klokken ni, sov jeg til tolv. Mormor ringte bare én gang for de var så travle i går. Fredag sa jeg til mormor at vinterskoene mine var ødelagt og da viste hun meg sine sko, noen Merrell vintersko med gummisåle (!) sånn at man ikke glir. Wohoo. Æsj, de var ikke noe fine og hun sa at jeg kunne få penger av henne til å kjøpe sånne. Så jeg sa bare ja takk og sa jeg skulle lete. Så i dag dro jeg på CC Vest (kjøpesenteret her jeg bor) for å bare se etter sånne sko, i sportsbutikken for det er der de har dem. Tok på meg et par bare for å kunne si at jeg hadde prøvd dem. Så ringte jeg mormor og sa jeg hadde prøvd og at jeg hadde for smale føtter, selvom jeg hadde to sokker oppi. Hun lot meg heldigvis være etter det, og jeg sa jeg og mamma skulle dra til byen for å finne sko til meg. Puh. Og jeg vét jeg er slem.
Måtte stå opp halv åtte i dag, for jeg hadde time hos overlegen på Diakonhjemmet Sykehus, avdeling MRK (Mentalhygienisk Rådgivningskontor), BUP (Barne- og Ungdomspsykiatrisk poliklinikk) klokken ni. Legen var en grei dame, rundt 55 år og en smule utenlandsk. Snakket med henne alene i en time. Det var kjempeekkelt. Hun stilte direkte spørsmål om selvmordstanker og om jeg sa slemme ting til meg selv og hun var så pirkete på alt jeg sa, jeg måtte liksom utdype alt. Så jeg løy en del. Om hva jeg sier til meg selv og hun spurte om jeg hadde tenkt på å være død, og det sa jeg ja på, men hun spurte om jeg hadde tenkt ordentlig på det, liksom å gjøre det, men da løy jeg og sa at det hadde jeg ikke. Og hun spurte heldigvis ikke noe om selvskading. Mamma og jeg skal dit neste torsdag for at mamma skal fortelle legen om hvordan jeg var som barn. Men jeg skal si at etter dét vil jeg ikke dit igjen. Det var grusomt. Å sitte der å snakke om ekle ting. Snakket litt om kjæresten til mamma også og da fikk jeg tårer i øynene. Kjenner bare sinnet boble når jeg tenker på ham, for han er en så stor drittsekk. Og han beviser det om og om igjen. Da jeg var hos psykiateren fant jeg fort ut at jeg ikke er klar for å snakke med noen. For det er så altfor mye dritt inni meg, som jeg ikke vil dele. Så håper bare jeg ikke gråter neste gang og at mamma ikke finner ut om selvskadingen. Og at neste gang blir den siste. BUP er jo bare for barn opp til 18 år og da har jeg bare 5 måneder igjen der. Og det er mange som er klare til å snakke som står i kø der og som trenger hjelp. Så jeg gir dette opp. For nå. For veien til målet om et fint liv er så lang og kronglete med masse oppoverbakker og jeg er litt ute av trening.
Finally
Endelig får jeg skrevet litt. Har hatt lyst til det, men kroppen har ikke villet samarbeide. Vi tar det kronologisk; det var koselig i helgen hos tanten, kusinen og fetteren min i Kristiansand. De barna er krevende, men jeg ser dem så sjelden. Vi kjørte derfra kvart over ti på søndag og da vi kom hjem var det bare rett ut med den stakkars hunden som hadde ligget i bilen i fire timer med bare én luftepause. Så måtte vi kle oss om, for mamma skulle være gjest i konfirmasjon, mens jeg og søstern min skulle servere å sånn. Vi var der i nesten seks timer. Det var ikke så slitsomt som jeg trodde, og det hjalp meg å holde tankene borte fra mandagen litt lenger.
Men så kom jo mandagen, som den alltid gjør. Så i går var jeg på skolen kvart over åtte, selvom jeg forsov meg en time. Holdt ut de to første timene med økonomi, og klokken ti gikk jeg til timen min hos skolepsykologen. Vi snakket om litt forskjellig. Hun er veldig opptatt av at jeg ikke vil skuffe noen. Ikke meg selv, ikke mamma, ikke lærerne, alle sammen egentlig. For hver gang hun nevner det eller jeg skal snakke om det, begynner jeg å gråte. Og det er så slitsomt. Gråt en del hos henne i går. Men uansett, da jeg var ferdig hos henne, gikk jeg inn i samfunnskunnskaptimen. Etter tre kvarter hadde vi storefri og da gikk jeg til kontaktlærern min og sa at jeg gikk hjem for jeg følte meg ikke bra. Jeg hadde tårer i øynene mine, men når jeg tenker på det etterpå, burde jeg ha latt dem trille… Men jeg vil ikke vise hvordan jeg har det, og dessuten var det storefri så det var mange i gangene.
Så da gikk jeg altså hjem kvart på tolv. Hjemme la jeg meg på sofaen, skrudde på TV’en og tenkte at jeg ikke burde gått hjem. I dag har jeg veldig lang dag, åtte timer. Og den eneste grunnen til at jeg ikke gråter allerede er fordi jeg har sagt til meg selv at jeg kan gå hjem sånn midt i økonomitimen, som er sånn klokken kvart på elleve. Men, vi har nosk i første time og jeg har (selvfølgelig) ikke gjort leksen. Og tror vi skal ha en slags fremføring eller innlevering i dag. Så jeg gruer meg, for det var delvis gruppearbeid, og jeg har ikke gjort min del. Stakkars gruppen min. Hater gruppearbeid, for når jobber jeg for meg selv, så jeg skuffer nesten bare meg når jeg ikke gjør det jeg skal. Mens i gruppearbeid har jeg et stort ansvar for dem jeg er på gruppe meg, men jeg klarer ikke å gjøre oppgaven min. Håper bare jeg klarer å konsentrere meg litt de neste dagene sånn at jeg kan fremføre engelskprosjektet jeg og de to andre på gruppen min skal ha på torsdag. Vi skal bare snakke ett og et halvt minutt hver, så håper jeg fikser det.
Torsdag skal mamma ringe til legen for å få vite om det er noe i blodprøvene jeg tok forrige torsdag. Jeg er ikke så spent akkurat, for jeg vet all dritten sitter i hodet. Men om det ikke viser noe i prøvene, skal legen sende meg over til BUP (Barne- og UngdomsPsykiatrisk). Men der er det års ventetid, så vi får se hva som skjer.
Sånn, det får være nok babling for denne gang. Håper å få skrevet litt etter jeg kommer hjem etter å ha skulket skolen i dag. Må passe på å gjøre noe, så jeg ikke kutter, for det har jeg ikke gjort på nesten en uke…