Hjemme igjen
Bursdagen gikk faktisk greit. Satt helt i kanten, litt for meg selv, menmen. De andre kom nærmere etterhvert. Lo litt også. Etter to timer og tjueen minutter sa jeg takk for meg å dro. Sliten. Å som jeg er lei å skrive det ordet! Skriver det jo hver eneste dag, for det er nesten det eneste jeg føler. Men det er sant, og det er ekte.
Hatt en skadefri dag i dag. Har kun dratt av et par skorper, så sårene har begynt å blø igjen, men det er alt. Har vært så deilig å være hjemme nesten hele dagen å bare sett på TV å gjort ingenting. Men klarer jo allikevel å grue meg til samtalen med skolepsykologen på mandag. Vil virkelig ikke begynne å gråte foran henne, for da føler jeg meg så sårbar. Mest av alt vil jeg bare holde all dritten min for meg selv, og klare meg alene, men det har jeg prøvd en stund nå, og det går bare ikke. Og jeg innrømmer det; jeg trenger hjelp. Jeg er så lei av å ha det jævelig nå. Og for ingen jævla grunn heller! Alt er jo bare patetisk. Og på mandag skal jeg rett inn i samfunnskunnskaps-klassen etter jeg har vært hos skolepsykologen, Anette som hun heter. Og jeg må bare huske å ha med mascara, for har det på følelsen at jeg kan komme til å trenge den før jeg går tilbake i timen…
Jævla bursdag
Sov til kvart over elleve i dag. Deilig å få slappet av litt, og sove lenge. Har bare sett på TV i hele dag. Og spist. Selvfølgelig. Har ikke selvdisiplin til å la vær, er derfor jeg ser ut som jeg gjør. Har jo funnet ut at jeg har det like vondt enten jeg spiser eller ikke.
Skal i den bursdagen i dag. Kommer 20 mennesker jeg ikke kjenner. Kommer til å føle meg helt jævelig, må bare konsentrere meg om å ikke gråte når jeg er der, og vente til jeg kommer hjem. Hun som skal ha bursdagen er kjempesøt, men hun er liksom den eneste som snakker til meg. De andre kommer til å overse meg. Men jeg er blitt vant til det etterhvert, så det går nok greit. Vi skal grille i Frognerparken, og det kommer sikkert til å bli kaldt utpå kvelden. Takk og lov. Før grudde jeg meg alltid til vinteren, men nå gleder jeg meg over at det blir så kaldt. Da er det liksom ikke noe rart om jeg går konstant med genser. Er jo trist at jeg må gå med masse klær på om sommeren når jeg ser alle de andre gå med kjoler og topper og ikke må tenke på hva de har på seg. Jeg må jo legge alle t-skjortene mine innerst i skapet, for så å ta dem ut igjen når det blir kaldere og jeg kan ha genser over. Er så lei av det. Men nå er det for sent, så da må jeg bare gjøre det beste utav det (les: da har jeg ingen grunn til å ikke kutte). Jeg kommer til å ringe mamma å be henne komme å hente meg ganske tidlig i dag. Må prøve å holde en time. Ihvertfall.
Bildet: En X-acto-kniv. Brukes til hobbyer å sånt. Eksempel: modell-båt-bygging, selvskading, tapetskjæring, m.m. Har lyst på en sånn!! Eller en fin, stor tapetkniv…
Men nå skal jeg spise litt mer mat. Og kanskje rydde litt på rommet mitt, om jeg gidder. Har ikke noe behov for å ha det ryddig egentlig. Så vi får se.
Så var denne dagen over også
Klarte å være på skolen i hele dag. Men ble jo ekstra sliten selvfølgelig. Først hadde jeg to timer samfunnslære, to timer engelsk, og gym til slutt. Heldigvis at vi har gym på slutten av dagen. Hver gymtime går jeg inn på toalettet for å skifte. Lårene mine er fulle av arr, og armene mine fulle av blåmerker så må skifte slik at ingen ser meg. Siden det var så fint vær her i dag, tok jeg av meg genseren da jeg gikk hjem fra skolen for det var så utrolig varmt. Deilig å gå i t-skjorte! Lenge siden nå. Moren min er ute med noen venninner og spiser middag nå, så jeg måtte spise med lillesøsteren min. Gikk greit faktisk, utenom at hun ikke har ryddet opp etter seg på kjøkkenet, og jeg orker ikke.
Var så rart, for da jeg gikk på kjøkkenet i sted og hev armen min inn i dørkarmen på veien, begynte jeg å tenke på hvor sykt dette er. At jeg går rundt og lager blåmerker på meg selv med vilje hver dag. Har heldigvis ikke brukt barberbladene i det siste. Har brukt slå-metoden i stedet. Og det er jo veldig bra for det blir iallefall ikke arr av blåmerker! Lurer på hvorfor jeg ikke har tenkt på det før?! Venstre overarm er hoven nå, for traff oppå et blåmerke jeg laget i går. Men svir herlig iallefall!
Snakket med rådgiveren på skolen i dag. Hun er litt rar, og jeg har veldig liten tro på at hun kan hjelpe meg på noen måte. Men er verdt et forsøk, er det ikke? Skal snakke med skole-psykologen på mandag. Må finne ut om hun har taushetsplikt, siden jeg bare er 17. For da kan jeg fortelle henne om selvskadingen. Har hørt om folk som har snakket med psykologen sin, og da de fortalte om selvskadingen, sa psykologen det til foreldrene for de mente det var farlig om foreldrene ikke visste det. Er dét jeg er redd for, om noen forteller moren min om kuttingen. For da kommer jeg ikke til å få fortsette, og det skremmer meg. Jeg er ikke klar til å slutte, for jeg trenger det. Om mamma får vite det, kommer hun til å sjekke kroppen min etter nye sår eller merker hver dag. Og det kommer jeg ikke til å takle.
I morgen må jeg på skolen. Igjen. Men har vært borte to dager allerede denne uken, så er nødt til å gå i morgen. Dritt å bruke opp dagene mine så tidlig. Da har jeg liksom ingenting å glede meg til resten av uken. Mamma skal ta meg med på kino i morgen da. Håper det blir koselig, og at jeg orker.
Jeg skal i bursdag på lørdag. En venninne av meg fra ungdomsskolen hadde bursdag tidligere i uken, og skal feire den. Kommer bare til å gi henne penger. Orker ikke dra til byen for å kjøpe noe, og aner ikke hva hun har lyst på. Får se om jeg orker å dra. Det kommer masse andre mennesker, og jeg kan med sikkerhet si at ingen av dem liker meg, eller vet hvem jeg er. Så kommer antakeligvis til å dra hjem etter en time eller to, om jeg holder så lenge som det da. Er bare redd for at jeg kommer til å fortelle henne hvordan jeg har det nå. Og det vil være fryktelig dumt. Hun er så snill og spør meg hvordan jeg har det, og når jeg sier ”greit” vet hun at jeg ikke har det bra, så hun spør mer. Men jeg kan ikke si noe til henne. Hun fortjener så mye bedre enn å høre meg fortelle henne masse tull. For hun er snill mot meg. Og snakker med meg og inviterer meg i bursdagen sin. Og det er mye mer enn de fleste andre gjør!
Er så trøtt nå, og er redd jeg begynner å gråte før jeg går på skolen i morgen. Eller får et anfall. Har syv timer i morgen. Bør egentlig ikke tenke på det nå.
Men dette ble et altfor langt innlegg som ingen gidder å lese. Men det gjør ikke noe, for jeg fikk alt ut, og det er dét som er poenget her…