En Fredag Alene
Men det var jo ikke noe nytt! Blitt så vant til det nå, heldigvis. Man blir vant til alt, etter en stund. Noe tar lenger tid å bli vant til enn andre, men det går alltid, skal du se!
I dag sto jeg opp og gikk en time med hunden min. Det trengte hun. Da vi kom hjem, rakk jeg akkurat å spise litt før mormor og morfar hentet meg og valpen min. De skulle kjøre oss til dyrlegen, siden mamma jobbet. Hunden min har nemlig skåret seg under foten, inni poten liksom. Hun har hatt det et par dager, men vi har ikke gjort noe særlig med det, utenom å ta på sånn salve til sår. Så jeg måtte ta henne til legen i dag og få sjekket det. Vetrinæren sa heldigvis at det så bra ut og at jeg bare måtte ha på potesokk til det hadde grodd. Så fikk kjøpt en sokk som valpen min heldigvis ikke prøver å dra av seg. Hun er kjempeflink, går og løper på den, selvom det var litt rart i starten!
En som jeg har kjent siden barneskolen var på besøk hos meg i går. Vi snakket en del om skole og sånn for hun klarer heller ikke være på skolen, men hun klarer å jobbe hjemme så hun får oppgaver fra skolen som hun jobber med hjemme. Men hun kommer på prøver og sånn på skolen. Jeg klarer ikke å gjøre noe hjemme eller på skolen, så det hadde ikke funket for meg. Hun har en del problemer. Diagnosert med dyp depresjon. En del tull med kjæresten hennes og sånt. Omtrent sånn det er med mamma og kjæresten hennes også. Og venninnen min tilgir også alltid typen sin fordi hun såkalt ”elsker” ham. Det er jo bare tull. Det sier mamma også. At han er ”The Love of Her Life”. Han bare lurer henne, det er dét han gjør. Og dum som hun er, ser hun det ikke. Jeg blir så utrolig sint, irritert og frustrert. Jeg var på en liten tur med valpen i sted og så kommer han kjørende, og mamma sitter på. Han kommer ut for å hilse på min stakkars lille valp. Jeg orket ikke se på han engang. Han er så ekkel. Og bare det å tenke på alt han har gjort mot henne, og lillesøsteren min og hunden min. Jeg ble kvalm. Så jeg lot han kjøre mamma hjem og jeg og valpen gikk videre. Men da jeg gikk, begynte jeg å gråte. Ja jeg vet det er flaut, men jeg innrømmer det iallefall! Må jo det før eller siden. Så der gikk jeg da i mørket og gråt. Håpet bare ikke at det kom noen får jeg gråt høyt liksom, ikke noen rennende tårer bare. For jeg var jo sint også, og da kommer det gjerne med litt lyd. Æsj, han gjør meg syk. Og jeg hater han, på ganske lik linje som meg selv. Men bare nesten…
I går gråt jeg også. For ingenting. Det er frusterende. Men er vel bare sliten tenker jeg. Og før jeg glemmer det; har fått ny time hos overlegen på Diakonhjemmet. Mamma kunne nemlig ikke 1. november. Så fikk time en uke etter. Håper ikke mamma blir med inn og håper veggene er tykke så man ikke kan høre noe gjennom. Snakket om psykolog og sånt med venninnen min som var her i går. Hun går til en nå, og syns det virker veldig bra. Jeg gruer meg jeg. Og vi snakket om taushetsplikt, og de har bare taushetsplikt om det ikke er noe så stort som selvmord. Altså før man er atten da. Turte ikke spørre henne om hun visste noe om taushetsplikt og selvskading. For hun vet ikke noe om kuttingen. Tror ikke hun skjønner det. Men man kan aldri vite, kanskje hun kutter masse uten at jeg vet det!
Hmm… Fått ut en del her nå. Brukt cirka tre timer på å skrive dette. Kommer på litt ting mens jeg skriver, og tar litt pauser. Nå prøver jeg å finne ut hvor de selger sånne firkantete barberblader som er større enn de vanlige små i Venus-høvlene. For jeg trenger bedre redskaper. Tenkt til å få kjøpt tapetkniv eller hobbykniv også. De er visstnok veldig bra. Og jeg har bare sånne pingleredskaper. Men det er jo det jeg er!