Svak
Jeg er så altfor svak. Ikke kan jeg kutte dypt nok og ikke kan jeg hjelpe meg selv. Eller noen andre for den saks skyld. Droppet skolen i dag. Faen. Men jeg hadde ikke taklet åtte timer. Føler meg så utrolig slem og har en jævlig dårlig samvittighet. Som vanlig. Moren min sa jeg burde dra ut å spise med venninnen min i dag, for å få litt ”luft under vingene”og fordi jeg "trenger å ha det litt bra". Men jeg fortjener så lite å ha det bra at det er morsomt! Jeg droppet skolen i dag, igjen! Det er ikke et engangstilfelle, det skjer flere ganger hver eneste uke. Og det er idiotisk at jeg skal ta opp en skoleplass på denne skolen som er så populær nå. Det er mange som står på venteliste for å komme inn, og her er jeg som sløser den bort med fravær og dårlige karakterer. Skolepsykologen sa at jeg har veldig høye krav til meg selv. Hun spurte hvordan jeg lå an med karakterer, og spurte om jeg gjorde det bra på skolen. Jeg sa at jeg var dårlig, og hun spurte om jeg hadde to eller tre i snitt. Jeg svarte at jeg har fire. Hun spurte hvordan jeg hadde fått sånne karakterer om jeg var så dårlig. Jeg sa bare at jeg ikke ante hva som hadde fått lærerne til å sette dem. Jeg fortjener dem ikke i det hele tatt. Jeg gjør aldri lekser, leverer aldri innleveringslekser, snakker ikke i timene og gjør det dårlig på prøver. Så jeg forventer et snitt på én eller to karakterer lavere i år. Håper bare lærerne gir meg det jeg fortjener. For det gjør jeg iallefall…
Morgendagen kommer snikende…
Gruer meg sånn til i morgen. Mamma har avtalt time til meg hos rådgiveren på skolen. Så må sitte der å snakke med henne om hvordan jeg har det og hvorfor jeg har det sånn. Hater å snakke om meg selv. Har bare lyst til å si til rådgiveren det jeg sier til alle andre; ”Det går greit med meg”. Men er samtidig så utrolig lei av å si det. Menmen. Rådgiveren er der jo for å hjelpe elever som har det litt tøft. Er bare noe dritt å innrømme hvordan jeg har det for da blir det liksom virkelig. Men i morgen må jeg prøve å være helt ærlig, for jeg orker ikke å ha det sånn som jeg har det nå. Mamma har også snakket med rådgiveren om det er mulig for meg å slutte i noen fag, og ta dem opp igjen senere. Men det vil jo bare være dumt, for jeg trenger å bli ferdig med dette skoletullet så fort som mulig.
Neste torsdag må jeg til legen. Skal sikkert snakke med han også om hvordan jeg har det. Mamma tror og håper det er noen mineraler eller noe sånt jeg mangler, som gjør meg så sliten og deprimert. Da er det jo forholdsvis lett å fikse dette. Men det er ikke i kroppen problemene er, det er i hodet. Bare legen ikke tapper blod av meg eller vil at jeg skal ta av meg noe klær går det greit. Fikser bare ikke at mamma ser arrene og blåmerkene på armene mine. Hun har ingen aning om hva jeg gjør med meg selv. Heldigvis. Hadde ikke taklet om hun fant det ut for hun ville skyldt på seg selv, og blitt sint og skuffet og fått meg mer til legen eller lagt inn et sted eller noe sånt. Og det takler jeg ikke. For selvskadingen er det eneste som holder meg i live og som hjelper meg gjennom alt. Og jeg er ikke klar til å slutte.
Jeg begynte i andre klasse på vidregående mandag 22. Klarte å gå på skolen tirsdagen og onsdagen, men da var det nok. Jeg sto opp torsdag og gjorde meg klar til å gå, men så brøt jeg sammen. Hadde et angstanfall, og ble så sliten, så jeg slapp å gå på skolen. Dagen etter var jeg like sliten, så ble hjemme da også. Trengte virkelig å slappe av. Klarte å gå på skolen på mandag 28. Da fikk jeg også snakket litt med den nye kontaktlæreren min og sa jeg var sliten og at jeg hadde veldig tungt for å gå på skolen. Hun sa at hun støttet meg og at det skulle ordne seg. Jeg trodde ikke på henne.
I går var jeg hjemme. Orket ikke tanken på å være en dag til på skolen. I dag gikk jeg faktisk, uten å gråte først. Men etter to timer fikk jeg nok og dro hjem. Var deilig å komme hjem til tomt hus og å kjenne smerten da armen min traff dørkarmen. Lettet skyldfølelsen jeg fikk da jeg gikk fra skolen. Trengte den straffen. Etter kun syv skoledager, har jeg allerede brukt opp fire av dem til fravær. Til nesten ingen nytte. I fjor klarte jeg å holde meg mye bedre, men i år fikk jeg liksom helt nok. Er så sliten av å forholde meg til mennesker, og å sitte på skolen syv timer hver dag og konsentrere meg. Og så skulle gå hjem å gjøre lekser. Det blir bare så altfor mye. Gjorde skjelden lekser i fjor, enda skjeldnere i år. For jeg er bare konstant sliten, jeg har ingen krefter. Selvom jeg spiser masse, så er kroppen og hjernen min helt slapp. Dette semesteret har vart åtte dager og jeg har ikke gjort en eneste lekse. Seriøst. Og når jeg ikke gjør lekser fordi jeg ikke orker, får jeg så utrolig dårlig samvitighet ovenfor lærerne mine og for moren min. Og med den samvittigheten på toppen av alt det andre klarer jeg meg bare ikke.