En fredag alene
Som om det aldri har hendt før… Er vant til det nå. Vant til det som med alt annet. Blitt vant til å gråte, blitt vant til å skjule gråten, blitt vant til å sitte alene i friminuttene, blitt vant til å se blodet mitt renne nedover låret. Det er fullt mulig å bli vant til alt. Visse ting tar lenger tid å bli vant til, men det går alltid til slutt.
Søstern min på 15 er hos en venninne i kveld sammen noen andre jenter. Hun er helt motsatt av meg; bekymringsløs, stor, høy, glad og utadvent. Er vel derfor jeg blir så sint på henne hele tiden. Fordi jeg er så misunnelig på henne for at hun har det så bra. Og når jeg blir sint på henne, kutter jeg. Fordi jeg trenger å bli straffet siden jeg ødelegger for henne. Jeg må bare konsentrere meg om å holde meg unna henne, så hun ikke blir påvirket. For mamma trenger å ha én snill datter iallefall. Stakkars mammaen min. Jeg er så sint på henne for at hun fikk meg. Hun hadde hatt det mye bedre om hun bare hadde hatt søstern min. Og hun hadde ikke visst at hun kunne fått meg engang. Og det hadde vært fint.
Jeg vet det er en mening med alt, og jeg vet at jeg får en del straff her på Jorden, for jeg får all min belønning i Himmelen. Og jeg gleder meg så masse til å dra opp dit og bli glad! Drømmer mye om å dra dit for tiden. Og tenker på hvordan det vil være å forsvinne fra Jorden og bare ha det bra og være glad og fornøyd. For det savner jeg litt egentlig. Er så mye mas med leger og lærere og alle andre mennesker her nede. Og jeg vil ikke snakke, jeg vil bare sove og spise godteri. Men det går ikke. Livet er ikke laget for det. Selvfølgelig kan du gjøre det i korte perioder, men ikke over lengre tid. Og det er jo bare en av mange ting som er galt i livet.
Jeg er så glad for at jeg den dagen for rundt to år siden fant denne veldig effektive måten å straffe meg selv på når jeg trenger og fortjener det. For det har reddet meg, og hjelper meg gjennom dagene. Det er så deilig å ha noe å lene seg på gjennom harde tider, og jeg kan alltid stole på at barberbladene vil gi meg det jeg har lyst på og fortjener. Alltid trofast og til å stole på. Men det er selvfølgelig ikke det beste for andre. Og jeg vet det finnes mange andre metoder for å få ut sinne og slikt, men det er dette som virker for meg nå. Og om jeg en dag finner noe annet som hjelper, kanskje jeg kan bytte ut kuttingen med det. Men vi får se.
Kuttet jeg laget i går blødde gjennom plasteret og olabuksen min i dag. På skolen. Fikk brune flekker på venstre lår. Æsjamei. Men jeg kan ikke si det ikke var verdt det! Nå blør det ikke lenger. Er bare fint å se på. Er så glad i arrene mine og sårene mine. Er noen som er skikkelig fine å se på. Som er direkte pene. Det er en ting, muligens den ene, som er positivt ved meg. De fine arrene mine! Er veldig stolt av dem. Tenk at jeg har laget dem, jeg liksom! Kunne bare ønske noe fler kunne se dem, at jeg kunne vise dem frem, for de er kjempefine.