Jeg er ikke syk
Var på skolen til ti i dag. Så skulle jeg ha økonomi. Men jeg klarte ikke. Så jeg gikk å satte meg på doen og femten minutter etter timen hadde begynt, gikk jeg ut fra doen og gikk hjem. Mamma var hjemme da jeg kom hjem. Hun ble veldig sur for at jeg gikk fra skolen. Så da ble jeg enda sintere på meg selv for at jeg gikk. Og det kan seriøst ikke være noe i hodet mitt som gjør at jeg ikke klarer. Det er sikkert noe så enkelt som at jeg bare er utrolig lat, sånn at jeg gjør hva som helst for å slippe å jobbe og gå på skolen. For jeg tenker og tenker og det er den eneste grunnen jeg kommer opp med. Jeg har jo alt annet. Ikke en eneste liten grunn har jeg til å oppføre meg så barnslig som jeg gjør. Det er ikke synd på meg for alt er min skyld, og jeg fortjener det så utrolig. Jeg lever som jeg gjør fordi jeg er lat. Og jeg vet jeg får min belønning i himmelen, jeg har bare så veldig lyst på den nå. Tar meg selv i å tenke på måter jeg kan komme til himmelen fortest mulig. Men ikke les noe ut av dette, for jeg er for svak til å sette planene i live. Det er helt sikkert.
Det var en tid jeg trodde jeg var ”syk”. Men det er helt feil. Jeg er ikke syk i det hele tatt, kun en lat, egoistisk liten jente som bruker opp andres tid på hennes såkalte ”problemer”. Moren min, Angel, skolepsykologen, legen, lærern min og alle andre. Og jeg føler meg dårlig. De fortjener det ikke, men likevel er jeg her for å ødelegge for dem å sløse med deres tid her på Jorden. Og jeg føler meg skitten, kvalm, idiotisk, sint, ikke verdig, stygg både innvendig og utvendig. Og jeg vet alt dette er sant. Og jeg har innsett det for lenge siden. Men jeg er for lat og selvsentrert til å gjøre noe med det. Jeg fortjener ikke å leve, å puste, å tenke, å spise, å være, å dø, og å trekke alle andre ned i fallet med meg. Det er kun meg selv som kan hjelpe meg opp av dette hullet, men det har seg slik at jeg ikke er verdt jobben.