Høstens rødfarge
Jeg har vært på fjellet med moren, søstern og hunden min. Jeg klarer bare ikke å være sammen med dem så lenge som jeg har vært nå. Fra lørdag til onsdag. Det er jo bare en liten hytte langt til fjells uten vann og strøm. Og det er faktisk en grense for hva jeg orker.
I bilen på vei hjem i går snakket vi en del. Turen tar jo tre timer. Og så begynte mamma å snakke om "kjæresten" sin. Han som ble sammen med mamma etter hun skilte seg fra pappa. Han som sårer henne gang på gang. Han som drar, og kommer tilbake. Han som ødelegger henne. Han som ødelegger meg. Etter nesten seks år skal han skille seg fra konen sin, så han kan flytte inn til mamma med "god" samvittighet. Mamma sa i går at han hadde sendt skillsmissepapirene til konen sin som hun måtte signere. Og mamma sa at om hun signerer frivillig går hele skillsmissen fortere. Mamma håpet bare hun gjorde det. Og mamma har visstnok sagt til han at han ikke får flytte inn hos oss før konen hans har signert. Da hun sa det, fikk jeg utrolig lyst til å ta en prat med konen hans og betale henne for å ikke signere. For da kan han ikke flytte inn.
Jeg har sagt til mamma at om han flytter inn her, så flytter jeg ut. Hun spurte hvor, og jeg sa jeg kunne flytte til pappa, eller mormor eller bestevenninnen min eller hvor som helst. Bare jeg ikke bor her sammen med han. Han bodde her en ett-årsperiode for ett eller to år siden. Jeg ble syk av det. Og hver gang jeg tenker på han eller noen nevner navnet hans blir jeg kvalm, og begynner å gråte. Sånn som nå. For jeg tenker hele tiden på alle samtalene mamma har hatt med han på telefonen der hun har gråteanfall og skriker og hyler og slår rundt seg. Og jeg klarer det ikke. For han ødelegger henne helt, og hun gidder bare ikke se det. Selvom hun var gift med faren min i mange år uten at han elsket henne, betyr ikke at hun skal pine seg selv og søstern min, hunden min og meg noe mer enn vi trenger. Og vi trenger definitivt ikke mer. Ikke hun heller.
Da jeg sa til henne at jeg flytter ut om han flytter inn, begynte hun å gråte og spurte om jeg ville hun skulle velge. Jeg sa ingenting. Selvfølgelig må hun velge, og jeg er sikker på at hun velger han. Hun har jo fortsatt søstern min og hundevalpen så hva skal hun med meg? Jeg er jo 17 og hun har kjent meg så lenge også, og nå er jeg jo bare problemer. Jeg gjør det dårlig på skolen, jeg gråter, og er sint og slem. I bilen i går sa hun at jeg må øve meg på å være utvendig sint og ikke holde alt inne i meg. Og at det er dumt at det lille som kommer ut går på søstern min. Om bare hun hadde visst alt sinnet jeg får ut på lårene mine. Hvor mye de slipper å se, å høre. Jeg blør for dem, så de slipper å se sinnet mitt. Og det er irriterende å ikke kunne si det til dem, for de vet ikke hva jeg sparer dem for. Men jeg er glad de ikke vet noe, og at jeg er sint på meg selv og ikke dem. For mamma har nok med seg selv og ham. Og søstern min vil jeg holde utenfor landet der smerten regjerer så lenge som mulig. For jeg vil ikke hun skal gå gjennom noe av det jeg går gjennom. Ingen fortjener det. Utenom meg. Jeg blør, så de skal slippe. Jeg blør så de ikke ser meg. Jeg blør så de ikke blir sinte. Jeg blør så de ikke skal straffes.
Høstens rødfarge er karmosinrød.