Vil jeg egentlig bli frisk?
Jeg har jo tenkt en del på hva som skjer om jeg blir frisk. Og det er ikke hyggelige ting. Jeg må begynne på skolen og faktisk jobbe med lekser og følge med i timen. Og jeg kan ikke gråte eller kutte. Eller være slapp eller ikke gjøre noenting en dag. Og alt ansvaret jeg må ta. Det er jo helt idiotisk at jeg ikke vil bli bedre liksom. Jeg har jo levd sånn i tre år, og jeg husker ikkenoe av livet mitt før dette. Så det er liksom utenkelig å ha det annerledes.
Jeg var jo hos homeopaten i går med tante E. Det var greit. Rart da. Etter at han hadde testet meg en halvtime skrev han ned fem kosttilskudd jeg bør ta. Jeg og tante var i helsekosten i går og fikk kjøpt fire av de fem. Homeopaten fant ut at jeg var forgiftet av sprøytemiddel, at jeg hadde et par ganske ufarlige virus i kroppen og av det var noe galt med hormonene mine. Det er visst hormonene som ødelegger meg og gjør meg lei meg og slapp. Så da vet jeg dét. Han homeopaten skal lage noe greier til meg som jeg får i posten som jeg skal ta hver dag og få orden på virusene, giften og hormonene. Er rart å på en måte ikke håpe at det virker. Uff. Jeg tenker så mye dumt at jeg blir helt surrete.