Jobbsøking
Jeg er trøtt og jeg er sliten, men jeg sitter her og ser på jobbannonser alikevel. Jeg trenger å slutte. Sender inn oppsigelse i begynnelsen av mars. Da kan jeg slutte etter oppsigelsesfristen på en måned og etter jeg har blitt 19 og har jobbet i et år. Men jeg er sliten. Og jeg må begynne å jobbe med en gang jeg slutter for at ikke det skal gå utover den såkalte utdannelsen min. Jeg er sliten og orker det ikke, men jeg må. Den tiden jeg har levd har jeg funnet ut at det er best å glemme. Og det er ikke lett å leve. Vil man leve glad og lykkelig må man jobbe masse for det. Og det gidder jeg ikke. Så jeg tror jeg blir her jeg er, det er mye enklere. Og ja, det ser ut som jeg alltid tar de enkle løsningene. Fordi jeg er lat. Men sånn er jeg bare. Lat, sta og oppgitt.
Jeg skjønner ikke
Jeg gråter. Og det er så kjedelig. Og jeg kutter. Men det er bare bra. Laget 55 fine små på låret tirsdag forrige uke, og 51 i dag. Når jeg lager dem små, hovner huden rundt så det blir mykt og fint. Og det blir ikke så mye søl med blod heller.
Hadde en arbeidsgiver-til-arbeidstaker-samtale med tanten min forrige uke. Var helt forferdelig. Hun spurte meg hvor mange timer om dagen jeg syns jeg jobber. Jeg sa fem. Hun sa hun syns jeg jobbet mindre. Hun sa ikke et tall men det var sikkert to timer hun tenkte. Jeg merker at jeg blir sliten av å være med barna, særlig tre-åringen som skriker hele tiden. Jeg vil slå henne, og siden jeg ikke kan det får jeg heller kutte meg selv. Enkelt og greit. Jeg og moren har jo helt forskjellig måte å oppdra barna på. Hun vil ikke oppdra dem, og det vil jeg. Selvom det ikke er min oppgave. Men jeg syns moren skylder dem det. For de blir ikke så bra mennesker tror jeg. Ikke at jeg har noe å si om det, men… Minstelønnen på jobben min ble satt opp med tusen kroner for en måned siden. Tanten min sa at den nye lønnen kun gjelder for nye kontrakter og fornyelser. Og jeg kommer garantert ikke til å fornye den. Og under samtalen vår sa hun at hun regnet med at jeg jobber her til sommerferien. Jeg klarer ikke det. Og det er ikke dårlig gjort for jeg tjener så lite. Hun sa også at hun er så glad det er jeg som jobber her med barna hennes og ikke en fremmed filippiner eller noe. Men om hun er så glad for at jeg er her burde hun kanskje betale meg litt mer og gjøre noe med barna. For det er slitsomt. Og jeg hater å innrømme det, men jeg blir så sliten og trist og oppgitt. Men jeg vet jeg har det så bra. Jeg går ikke på skole, jeg kan slappe av hele dagen og kvelden, jeg tjener penger og har alt jeg trenger. Så jeg er bare dum og lat.
Jeg er ikke syk
Var på skolen til ti i dag. Så skulle jeg ha økonomi. Men jeg klarte ikke. Så jeg gikk å satte meg på doen og femten minutter etter timen hadde begynt, gikk jeg ut fra doen og gikk hjem. Mamma var hjemme da jeg kom hjem. Hun ble veldig sur for at jeg gikk fra skolen. Så da ble jeg enda sintere på meg selv for at jeg gikk. Og det kan seriøst ikke være noe i hodet mitt som gjør at jeg ikke klarer. Det er sikkert noe så enkelt som at jeg bare er utrolig lat, sånn at jeg gjør hva som helst for å slippe å jobbe og gå på skolen. For jeg tenker og tenker og det er den eneste grunnen jeg kommer opp med. Jeg har jo alt annet. Ikke en eneste liten grunn har jeg til å oppføre meg så barnslig som jeg gjør. Det er ikke synd på meg for alt er min skyld, og jeg fortjener det så utrolig. Jeg lever som jeg gjør fordi jeg er lat. Og jeg vet jeg får min belønning i himmelen, jeg har bare så veldig lyst på den nå. Tar meg selv i å tenke på måter jeg kan komme til himmelen fortest mulig. Men ikke les noe ut av dette, for jeg er for svak til å sette planene i live. Det er helt sikkert.
Det var en tid jeg trodde jeg var ”syk”. Men det er helt feil. Jeg er ikke syk i det hele tatt, kun en lat, egoistisk liten jente som bruker opp andres tid på hennes såkalte ”problemer”. Moren min, Angel, skolepsykologen, legen, lærern min og alle andre. Og jeg føler meg dårlig. De fortjener det ikke, men likevel er jeg her for å ødelegge for dem å sløse med deres tid her på Jorden. Og jeg føler meg skitten, kvalm, idiotisk, sint, ikke verdig, stygg både innvendig og utvendig. Og jeg vet alt dette er sant. Og jeg har innsett det for lenge siden. Men jeg er for lat og selvsentrert til å gjøre noe med det. Jeg fortjener ikke å leve, å puste, å tenke, å spise, å være, å dø, og å trekke alle andre ned i fallet med meg. Det er kun meg selv som kan hjelpe meg opp av dette hullet, men det har seg slik at jeg ikke er verdt jobben.