Bål og BUP
Ja, fredag sto jeg opp halv ni og kledde på meg og spiste litt. Måtte ta på meg en stygg, blå jakke og vinterskoene mine fra syvendeklasse, fordi vinterskoene mine fra i fjor var ødelagte. Så gikk jeg halv ti da. Var redd for å møte på noen fra skolen min, for de er så slemme der, og jeg så ikke ut. Men møtte heldigvis kun et par damer som var ute og luftet babyen sin. Morfar var ikke helt klar da jeg kom litt på ti, men ti over ti gikk vi ut til bålet. Vi tente opp, men det brant dårlig. Jeg ba til Gud om at det skulle slukke, men han hørte tydligvis på morfar, for da vi begynte sa morfar at de eneste gangene han ber er når han brenner bål og skal starte påhengsmotoren. Men jeg håpet jo også at bålet skulle brenne veldig fort, så ble vi ferdig med det. Og jeg kunne ikke si nei til morfar da han sa det, for ingen andre kan så tidlig på dagen og han er gammel og syk og trenger hjelp. Så det var bra å gjøre det, for ham.
Da jeg kom meg hjem, fire timer senere, 500 kroner rikere og med en kraftig lukt av bål, var jeg så sliten at jeg bare tok av meg bålklærne, og satte meg ned og gråt. Jeg var helt utkjørt. Etter jeg hadde tatt meg sammen, pakket jeg litt klær og gikk en tur med hunden min. Og så tok jeg tingene mine og gikk til faren min som bor 15 unna her. Var hans helg, så jeg og søstern min skulle sove der. Vi spiste hjemmelaget pizza, og så dro søstern min på en eller annen Halloween-fest et sted. Jeg var kjempetrøtt etter ”alt” jeg hadde gjort og gikk og la meg klokken halv tolv. Sov så dypt at jeg ikke merket at søstern min kom inn og la seg i halv ett-tiden.
Da jeg sto opp på lørdag tok jeg en dusj og fikk ut all resterende bål-lukt. Jeg så litt på TV før jeg fikk faren min til å kjøre meg ned til toget. Tok toget til Asker for å møte JT, bestisen min. Vi hadde det koselig, spiste på Peppes før vi dro hjem til henne. Og det var lørdag, og vi var alene hjemme, og hun hadde øl i kjøleskapet, men vi passet kusinen hennes på seks som skulle sove hos oss. Så det ble med en liten øl. Kanskje likegreit. Masse kalorier… Vi så bare på film og bestilte pizza og så la vi oss. Men vi fikk ikke sove lenge, for kvart over seks kom ungen hoppende inn i sengen vår. Da var vi en smule irritert og fikk henne til å legge seg ved siden av oss for å slappe av til klokken syv. Og etter det fikk hun se på TV og spise, så da var hun ganske stille så vi fikk sove til klokken ni. Dro hjem utpå dagen, for skulle spise middag hos pappa.
I går skjedde det ikke så mye, fikk slappet av og etter at jeg gikk med hunden klokken ni, sov jeg til tolv. Mormor ringte bare én gang for de var så travle i går. Fredag sa jeg til mormor at vinterskoene mine var ødelagt og da viste hun meg sine sko, noen Merrell vintersko med gummisåle (!) sånn at man ikke glir. Wohoo. Æsj, de var ikke noe fine og hun sa at jeg kunne få penger av henne til å kjøpe sånne. Så jeg sa bare ja takk og sa jeg skulle lete. Så i dag dro jeg på CC Vest (kjøpesenteret her jeg bor) for å bare se etter sånne sko, i sportsbutikken for det er der de har dem. Tok på meg et par bare for å kunne si at jeg hadde prøvd dem. Så ringte jeg mormor og sa jeg hadde prøvd og at jeg hadde for smale føtter, selvom jeg hadde to sokker oppi. Hun lot meg heldigvis være etter det, og jeg sa jeg og mamma skulle dra til byen for å finne sko til meg. Puh. Og jeg vét jeg er slem.
Måtte stå opp halv åtte i dag, for jeg hadde time hos overlegen på Diakonhjemmet Sykehus, avdeling MRK (Mentalhygienisk Rådgivningskontor), BUP (Barne- og Ungdomspsykiatrisk poliklinikk) klokken ni. Legen var en grei dame, rundt 55 år og en smule utenlandsk. Snakket med henne alene i en time. Det var kjempeekkelt. Hun stilte direkte spørsmål om selvmordstanker og om jeg sa slemme ting til meg selv og hun var så pirkete på alt jeg sa, jeg måtte liksom utdype alt. Så jeg løy en del. Om hva jeg sier til meg selv og hun spurte om jeg hadde tenkt på å være død, og det sa jeg ja på, men hun spurte om jeg hadde tenkt ordentlig på det, liksom å gjøre det, men da løy jeg og sa at det hadde jeg ikke. Og hun spurte heldigvis ikke noe om selvskading. Mamma og jeg skal dit neste torsdag for at mamma skal fortelle legen om hvordan jeg var som barn. Men jeg skal si at etter dét vil jeg ikke dit igjen. Det var grusomt. Å sitte der å snakke om ekle ting. Snakket litt om kjæresten til mamma også og da fikk jeg tårer i øynene. Kjenner bare sinnet boble når jeg tenker på ham, for han er en så stor drittsekk. Og han beviser det om og om igjen. Da jeg var hos psykiateren fant jeg fort ut at jeg ikke er klar for å snakke med noen. For det er så altfor mye dritt inni meg, som jeg ikke vil dele. Så håper bare jeg ikke gråter neste gang og at mamma ikke finner ut om selvskadingen. Og at neste gang blir den siste. BUP er jo bare for barn opp til 18 år og da har jeg bare 5 måneder igjen der. Og det er mange som er klare til å snakke som står i kø der og som trenger hjelp. Så jeg gir dette opp. For nå. For veien til målet om et fint liv er så lang og kronglete med masse oppoverbakker og jeg er litt ute av trening.
Dagen I Dag
I dag sto jeg opp, dusjet, gikk tur med hunden og spiste frokost. Alt dette før klokken 12. Så måtte jeg "pynte" meg, for mormor, bestefar, tante, mamma og jeg skulle på Theatercaféen. Æsj, spiste altfor mye. Et smørbrød med roastbiff og en sjokoladekake. Og jeg ble irritert hver gang kelneren kom bort til oss for han hadde så stygt hår. Menmen. Mitt er verre, så han klarer seg nok. Sett på "Et Lettere Liv" og "Ghost Whisperer" nå. Glemte selvfølgelig "Grey’s Anatomy" i går, noen som vil fortelle meg hva som skjedde??
Fått installert det nye Sims-spillet. Men PC-en ble klikk, så veggene er røde og sorte, blinkende. Slitsomt å spille da altså. Liselotte har samme problem. Blæh, jeg som gledet meg sånn! Går jo an å spille, men sliter på øynene i lengden. Får tenke på hva jeg skal gjøre med det til i morgen.
Skal på café med en venninne i morgen som jeg har kjent siden barneskolen. Vi har ikke vært så mye sammen de siste tre årene, men har begynt nå. Hun har blitt diagnosert med "dyp depresjon". Jeg får ingen jævla diagnose, fordi det ikke er noe galt med meg. Jeg bare finner det opp. Trenger oppmerksomhet vettu. Mamma er med til legen hver gang jeg skal dit, og jeg stoler ikke på legen eller noen andre heller, så kan ikke fortelle om selvskadingen. Men det er likegreit. Blir sikkert ferdig med den snart, har ikke kuttet siden lørdag. Og de kuttene er borte snart, er i klø-stadiet. Blir ikke arr av dem heller siden de er så små.
Er så trøtt for tiden, for mamma vekker meg mellom ni og ti for at jeg må gå ut med valpen. Og da ser jeg helt jævlig ut, uten sminke og håret til alle kanter. Da har iallefall polakkene som jobber på skolen ved oss noe å le av. Og alle andre jeg møter også forsåvidt. Men poenget er at hunden får gått på do. Får se når jeg står opp i morgen. Men nå må jeg legge meg. Har nesten vondt i øynene.
Natta
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Permalenke Comments Off
Orker ikke
Var hos legen i dag. Men orker ikke snakke om det nå. Skriver nok et lengre innlegg søndag eller mandag. Får se når jeg orker det. Er trøtt og irritert nå. Og i morgen har jeg åtte timer på skolen. Og rett etter jeg kommer hjem skal jeg, moren, søstern og hunden min kjøre ned til tanten min i Kristiansand. Orker ikke å være sammen med mennesker nå. Særlig ikke et sted som dét, for jeg kan jo ikke rømme om jeg vil være alene. Gruer meg. Og søndag skal jeg i konfirmasjon, og der er det også masse mennesker som forventer å se en blid jente som ikke har noen som helst problemer. Og det er jo egentlig sånn jeg er, men jeg mistet meg på veien for lenge siden. Og jeg er sliten av å lete, for jeg er visst borte for alltid.
Legebesøket
I morgen skal jeg til legen. Nervøs som bare det. Håper det går fint og at de finner noe galt i kroppen min, sånn at hodet er klarert. Bare de ikke sier noe til mamma om kuttene eller spør om blåmerkene. Er så redd for det. I dag har jeg ikke kuttet eller slått noe. Og jeg var på skolen i dag. Jeg møtte kusinen min klokken syv og vi dro på Peppes og spiste dessert. Veldig koselig, men jeg er bekymret for henne for jeg tror ikke hun har det noe bra. Men hun vil liksom ikke si noe. Og jeg føler meg så slem når jeg forteller henne hvordan jeg har det, for det er ikke bra for henne. Jeg er seriøst dårlig innflytelse på alle jeg kjenner. Selv om det ikke er så mange… :p Men nå er jeg sliten… Skal på skolen de to første timene i morgen, så blir jeg hentet av mamma som kjører meg til legen, og så skal jeg tilbake på skolen til storefri og ha gym. Og så skal jeg og Angel på trening halv seks. Gleder meg til å trene igjen! Trenger det masse. Men nå må jeg legge meg. Er utrolig trøtt (som vanlig). Men skriver sikkert litt i morgen. God natt og sov godt.
Blod
Okej, på søndag gikk det fryktelig galt. Hadde holdt meg borte fra kuttingen i cirka en uke, noe som er en big deal, men søndag ble det bare for mye. Jeg var hjemme og oppe og ryddet. Da jeg kom ned for å hente støvsugeren hører jeg fra kjøkkenet; ”Hei”. Jeg frosset til for det var den såkalte ”kjæresten” til moren min. Han som jeg har hatet i flere år nå for det han gjør med mamma. Han var gift da han møtte moren min, og det tok han tre år før han tok mot til seg og separerte seg fra konen sin. Og i alle de årene har han såret moren min om og om igjen. Og jeg kan ikke telle alle de gangene han har fått henne til å hyle og gråte i telefonen. Hun blir så sint og skriker og tramper i gulvet og det er helt grusom å høre på. Tenk deg at du vet at moren din blir mentalt mishandlet og alt du kan gjøre er å stå og se på fordi hun har innbilt seg at hun elsker ham og at han er hennes største kjærlighet. Og at hunden din og lillesøsteren din hører dette hver eneste gang fordi moren din ikke drar ut av huset. Hater det og hater han. For han sårer mamma konstant og hun klarer ikke se hvordan han egentlig er. Er utrolig lei av det nå, men det bare fortsetter og fortsetter. Og hunden min og søsteren min har ikke godt av det i det hele tatt. De slir syke av det. Jeg er vant til det nå, så det går greit med meg.
Var i samtale hos Anette fra PP-tjenesten (Pedagogisk-Psykologisk-tjeneste) i går. Begynte å gråte etter ti minutter. Hun sa mye lurt og kunne lese meg veldig godt bare ved å se på meg. Hun fikk ringe moren min og læreren min å si vi hadde snakket sammen. Hun var veldig glad jeg skal til legen på torsdag, for hun sa det var mange som kom til henne og var slitne som bare trengte å forandre på vitamininntaket. Og selvfølgelig løy jeg litt til henne. Da hun spurte hva slags kosthold jeg har, svarte jeg ”godt”, selv om jeg spiser altfor usunt. Så jeg håper virkelig at det er vitaminmangel jeg har for det ville løse så masse med en gang! Jeg har begynt å tenke på unnskyldninger til legen allerede. Jeg må få mamma til å vente ute mens jeg tar blodprøver. Og så må jeg ha god unnskyldning for å tappe blod fra høyrearmen, og for blåmerkene. Gruer meg skikkelig.
Og nå må jeg gå på skolen om et kvarter. Har timer fra kvart over åtte til halv fire. Må bare komme meg på skolen, og bli der. Jeg bor hos pappa fra i går til fredag og han går før meg på morgenene så det er så utrolig lett for meg å bare bli hjemme etter han har dratt. Åå… Jeg vet jeg må gå. Er bare så tungt!
Kuttene jeg laget på søndag var kjempefine. Laget et som jeg måtte holde papir på konstant i en halvtime og da blødde det litt mindre. Den neste timen måtte jeg ta vekk blod sånn hvert andre minutt. Og da jeg gikk opp til pappa en time etter trodde jeg det hadde sluttet å blø, men siden jeg beveget på meg, blødde det gjennom buksen min. Ble helt forundret over hvor dypt det var da jeg hadde dratt bladet over, og over hvor rosa huden er under overflaten. Men var deilig å titte ned. De andre fire jeg laget var ikke så verst. Men digg å få ut sinnet ordentlig. Jeg slo armene mine en del også, men jeg trengte virkelig å se blod igjen…
Morgendagen kommer snikende…
Gruer meg sånn til i morgen. Mamma har avtalt time til meg hos rådgiveren på skolen. Så må sitte der å snakke med henne om hvordan jeg har det og hvorfor jeg har det sånn. Hater å snakke om meg selv. Har bare lyst til å si til rådgiveren det jeg sier til alle andre; ”Det går greit med meg”. Men er samtidig så utrolig lei av å si det. Menmen. Rådgiveren er der jo for å hjelpe elever som har det litt tøft. Er bare noe dritt å innrømme hvordan jeg har det for da blir det liksom virkelig. Men i morgen må jeg prøve å være helt ærlig, for jeg orker ikke å ha det sånn som jeg har det nå. Mamma har også snakket med rådgiveren om det er mulig for meg å slutte i noen fag, og ta dem opp igjen senere. Men det vil jo bare være dumt, for jeg trenger å bli ferdig med dette skoletullet så fort som mulig.
Neste torsdag må jeg til legen. Skal sikkert snakke med han også om hvordan jeg har det. Mamma tror og håper det er noen mineraler eller noe sånt jeg mangler, som gjør meg så sliten og deprimert. Da er det jo forholdsvis lett å fikse dette. Men det er ikke i kroppen problemene er, det er i hodet. Bare legen ikke tapper blod av meg eller vil at jeg skal ta av meg noe klær går det greit. Fikser bare ikke at mamma ser arrene og blåmerkene på armene mine. Hun har ingen aning om hva jeg gjør med meg selv. Heldigvis. Hadde ikke taklet om hun fant det ut for hun ville skyldt på seg selv, og blitt sint og skuffet og fått meg mer til legen eller lagt inn et sted eller noe sånt. Og det takler jeg ikke. For selvskadingen er det eneste som holder meg i live og som hjelper meg gjennom alt. Og jeg er ikke klar til å slutte.
Jeg begynte i andre klasse på vidregående mandag 22. Klarte å gå på skolen tirsdagen og onsdagen, men da var det nok. Jeg sto opp torsdag og gjorde meg klar til å gå, men så brøt jeg sammen. Hadde et angstanfall, og ble så sliten, så jeg slapp å gå på skolen. Dagen etter var jeg like sliten, så ble hjemme da også. Trengte virkelig å slappe av. Klarte å gå på skolen på mandag 28. Da fikk jeg også snakket litt med den nye kontaktlæreren min og sa jeg var sliten og at jeg hadde veldig tungt for å gå på skolen. Hun sa at hun støttet meg og at det skulle ordne seg. Jeg trodde ikke på henne.
I går var jeg hjemme. Orket ikke tanken på å være en dag til på skolen. I dag gikk jeg faktisk, uten å gråte først. Men etter to timer fikk jeg nok og dro hjem. Var deilig å komme hjem til tomt hus og å kjenne smerten da armen min traff dørkarmen. Lettet skyldfølelsen jeg fikk da jeg gikk fra skolen. Trengte den straffen. Etter kun syv skoledager, har jeg allerede brukt opp fire av dem til fravær. Til nesten ingen nytte. I fjor klarte jeg å holde meg mye bedre, men i år fikk jeg liksom helt nok. Er så sliten av å forholde meg til mennesker, og å sitte på skolen syv timer hver dag og konsentrere meg. Og så skulle gå hjem å gjøre lekser. Det blir bare så altfor mye. Gjorde skjelden lekser i fjor, enda skjeldnere i år. For jeg er bare konstant sliten, jeg har ingen krefter. Selvom jeg spiser masse, så er kroppen og hjernen min helt slapp. Dette semesteret har vart åtte dager og jeg har ikke gjort en eneste lekse. Seriøst. Og når jeg ikke gjør lekser fordi jeg ikke orker, får jeg så utrolig dårlig samvitighet ovenfor lærerne mine og for moren min. Og med den samvittigheten på toppen av alt det andre klarer jeg meg bare ikke.