Dagen
Dagen har gått fort. Blitt sliten av å kjede meg og ikke gjøre noe. Bare sett på TV, spist og sett på film. Tiden bare renner vekk mellom fingrene mine. Jeg begynner å jobbe på mandag og jeg gruer meg. Så da går tiden enda fortere. Men bare til jeg har begynt å jobbe, for da drar den seg sakte ut, og én eneste dag virker som en uke.
Jeg vil slutte. Orker ikke barna, de er så bortskjemte og moren gjør dem verre hver eneste dag. Jeg kan bare se på, og gråte på rommet mitt når ingen ser. Hun må få oppdra barna sine som hun vil, jeg kan ikke si noe om det. Om det hun gjør kan kalles noen som helst oppdragelse. Problemet er at jeg ikke orker å jobbe der når de er sånn. Men jeg trenger penger, selvom det er lite jeg får. Det er bedre enn ingenting. Og jeg kan ikke gå hjemme uten å gå på skole eller jobbe. Jeg gikk jo fem måneder hjemme da jeg sluttet på skolen i fjor. Jeg følte meg så dum som ikke greide å gå på skolen bare fordi jeg var litt sliten. Og nå føler jeg meg dum som ikke orker å jobbe litt. Det er tross alt bare 30 timer i uken. De er jo ikke sammenhengende engang. Har jo lang pause midt på dagen som jeg kan bruke som jeg vil.
Jeg gruer meg til å måtte smile seks timer om dagen. Jeg gruer meg til å spise middag med familien hver dag. Jeg gruer meg til å se moren bortskjemme barna hver dag. Jeg gruer meg til å late som. For jeg klarer det ikke. Og det er bare patetisk.
Hjemme igjen
Bursdagen gikk faktisk greit. Satt helt i kanten, litt for meg selv, menmen. De andre kom nærmere etterhvert. Lo litt også. Etter to timer og tjueen minutter sa jeg takk for meg å dro. Sliten. Å som jeg er lei å skrive det ordet! Skriver det jo hver eneste dag, for det er nesten det eneste jeg føler. Men det er sant, og det er ekte.
Hatt en skadefri dag i dag. Har kun dratt av et par skorper, så sårene har begynt å blø igjen, men det er alt. Har vært så deilig å være hjemme nesten hele dagen å bare sett på TV å gjort ingenting. Men klarer jo allikevel å grue meg til samtalen med skolepsykologen på mandag. Vil virkelig ikke begynne å gråte foran henne, for da føler jeg meg så sårbar. Mest av alt vil jeg bare holde all dritten min for meg selv, og klare meg alene, men det har jeg prøvd en stund nå, og det går bare ikke. Og jeg innrømmer det; jeg trenger hjelp. Jeg er så lei av å ha det jævelig nå. Og for ingen jævla grunn heller! Alt er jo bare patetisk. Og på mandag skal jeg rett inn i samfunnskunnskaps-klassen etter jeg har vært hos skolepsykologen, Anette som hun heter. Og jeg må bare huske å ha med mascara, for har det på følelsen at jeg kan komme til å trenge den før jeg går tilbake i timen…
