Orker ikke
Var hos legen i dag. Men orker ikke snakke om det nå. Skriver nok et lengre innlegg søndag eller mandag. Får se når jeg orker det. Er trøtt og irritert nå. Og i morgen har jeg åtte timer på skolen. Og rett etter jeg kommer hjem skal jeg, moren, søstern og hunden min kjøre ned til tanten min i Kristiansand. Orker ikke å være sammen med mennesker nå. Særlig ikke et sted som dét, for jeg kan jo ikke rømme om jeg vil være alene. Gruer meg. Og søndag skal jeg i konfirmasjon, og der er det også masse mennesker som forventer å se en blid jente som ikke har noen som helst problemer. Og det er jo egentlig sånn jeg er, men jeg mistet meg på veien for lenge siden. Og jeg er sliten av å lete, for jeg er visst borte for alltid.
Her er jeg
Dette er min aller første blogg, så er litt usikker. Mer enn vanlig altså. Jeg har en svært sterk trang til å fortelle om alt jeg føler, og for å spare dem jeg er glad i, skriver jeg her så de slipper å høre det. For ting sårer, og de er for gode til å vite hva jeg føler innerst inne. Så derfor forteller jeg dette til dere.
Jeg sliter nå, noe så utrolig, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Er så frustrerende, så kommer til å stå en masse dritt her. Men jeg gjør dette for meg. Er ikke klar for noen psykolog eller noe å snakke med. Been there, done that. Og det virket ikke, så min stakkars mamma sløste bort masse penger på meg. Igjen….
Skolen er et helvete. I dag klarte jeg å komme meg på skolen før jeg begynte å gråte. Men etter to timer hadde jeg fått nok og gikk hjem. Var ingen hjemme utenom hunden min, så det var deilig. Da fikk jeg sjansen til å smelle armene mine inn i dørkarmen uten at noen lurte på hva det var…