Her er det
Må bli ferdig med det nå. Bare skjerpe meg og skrive det. Nå har jeg utsatt det i en uke.
Mandag for en uke siden sto jeg opp og kledde på meg da vekkerklokken min ringte halv syv. Etter jeg hadde vært nede og spist en brødskive gikk jeg opp på badet og stakk tannbørsten i halsen. Jeg kastet ikke opp så mye, men det holdt. Så gikk jeg inn til mamma som ikke hadde stått opp ennå og sa at jeg hadde kastet opp. Hun spurte om jeg følte meg bedre og jeg sa egentlig ikke. Jeg gikk og satte meg på sengen min og gråt så all mascaraen rant bort. Siden jeg begynner kvart over åtte, må jeg gå senest fem på. Og jeg satt i sengen, og klokken ble fem på og hel. Da ropte mamma og spurte om jeg skulle gå snart og jeg sa ja. Tre over åtte kom hun inn til meg der jeg satt og gråt på sengen med teppet mitt rundt meg. Hun spurte meg hva det var og jeg bare gråt. Hun satte seg ned ved siden av meg og spurte meg om jeg ville slutte på skolen. Jeg hadde bare drømt om dette, aldri trodd det ville bli sant, men der satt moren min og spurte meg helt seriøst om jeg ville slutte på skolen. Jeg klarte ikke si noe, så jeg bare hulket enda mer og nikket. Så fikk jeg gå og legge meg igjen og sov nesten hele dagen.
Da jeg skulle si natta til mamma på kvelden sa hun til meg at jeg kunne sove lenge i morgen. Jeg spurte hvorfor, og hun sa; du har jo sluttet på skolen! Da begynte jeg å gråte igjen. For alt sammen var ikke til å tro. Tirsdagen og onsdagen gråt jeg en del også. Mest fordi det var helt uvirkelig at jeg hadde sluttet, men også fordi jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Og ikke før neste mandag kommer jeg til å tro det helt, fordi da skal jeg og mamma ha møte med skolepsykologen og rådgiveren og få fikset det offisielt. Er helt sykt å tenke på. At jeg har sluttet på skolen. Jeg skulle jo ikke vært ferdig før i juni 2008. Men her er jeg. I oktober 2006 og sier jeg har sluttet.
Har jo grått, og kuttet litt. Men kuttet bare 17 små på låret på fredag, og da var det 17 dager siden jeg kuttet sist! Det var godt gjort. Det som jeg da hadde laget for 17 dager siden var 3 mm bredt og 7 cm langt. Deilig å komme så langt ned slik at man kan se hva som er under selve huden. Arrene mine blir rosa. Alle sammen. Det er litt dumt siden jeg er helt hvit og da kan man se alle arrene, men samtidig er det bra, siden da ser man de fine arrene. Og det hadde vært dumt om jeg ikke kunne se skjønnheten av hobbyen min! For det er kjempeflotte. Er stolt av dem. Funnet ut for lenge siden at om man drar av skorpene før de faller av selv, blir arrene så store som kuttene man laget. Om man lar skorpene være i fred, blir arrene mindre. Og det er jo ikke et pluss akkurat…
Så da har jeg sluttet på Ullern vidregående skole. Er så rart, og så utrolig deilig! Men anbefaler ingen andre å gjøre det, for det hører med masse dårlig samvittighet og slike ting. Og jeg gjorde det fordi jeg måtte. Jeg klarte ikke å leve slik jeg har gjort de siste tre årene. Med depresjon, angst, selvskading, utbrenthet og totalt fraværende livsglede. For det er slitsomt. Og for meg var det ikke noe vits i å gå på skolen, utenom for å se Angel hver dag. For klassen min var noe dritt, jeg klarte ikke følge med i timen, jeg gjorde seriøst ikke en eneste lekse og jeg gjorde det kjempedårlig på prøver og fremføringer siden jeg aldri forbredte meg. Og det fikk jeg nok av. Så tar meg fri dette året. Får se om jeg skal begynne å trene mer enn én gang i uken, som jeg gjør nå. Eller finne meg en hobby, eller en liten jobb eller noe sånt. Mamma har snakket med Utdanningsetaten og undersøkt der, og snakket om at jeg kan ta opp fag som privatist etterhvert eller få utvidet vgs-retten min som er at jeg må fullføre treårig vgs på fem år. Får se hva jeg gjør etterhvert. Den siste uken har jeg bare vært hjemme, og på café med mormor og bestefar og passet kusinene mine på to og seks år og ryddet i huset og vasket masse klær. Har fått spilt mye The Sims 2, lest bok og gått lange turer med hunden min. Hun er så glad for at jeg er hjemme med henne hele dagen, for hun elsker å ligge på fanget mitt i sofaen og sove.
Skulle egentlig vært på skolen i dag for hadde et møte med skolepsykologen kvart over elleve. Men da vekkerklokken min ringte klokken ni, følte jeg ikke for å stå opp, dusje og gå på skolen og sitte å snakke med henne. Så jeg sendte henne en tekstmelding om at jeg ikke orket å ha det møtet med henne i dag og at vi ses neste mandag. Hun synes det var dumt, men gledet seg til å se meg neste mandag.
Deilig at klokken er to og at mormor ikke har ringt ennå, for da slipper jeg å kle på meg og sminke meg å komme meg ut, for det orker jeg ikke i dag.
Søstern min kom akkurat inn døren. Hurra… Æsj, er så lei av henne. Hun bare maser og er slem med mamma. Heldigvis skal hun på Hvite Busser-tur neste søndag, så da får vi ikke se henne på en uke. Jippi!! Det blir utrolig digg.
Å, det var deilig å endelig få alt ut. Har utsatt å skrive dette innlegget i en uke, så dette var en stor lettelse.
Ha en fin uke alle sammen!
Morgendagen kommer snikende…
Gruer meg sånn til i morgen. Mamma har avtalt time til meg hos rådgiveren på skolen. Så må sitte der å snakke med henne om hvordan jeg har det og hvorfor jeg har det sånn. Hater å snakke om meg selv. Har bare lyst til å si til rådgiveren det jeg sier til alle andre; ”Det går greit med meg”. Men er samtidig så utrolig lei av å si det. Menmen. Rådgiveren er der jo for å hjelpe elever som har det litt tøft. Er bare noe dritt å innrømme hvordan jeg har det for da blir det liksom virkelig. Men i morgen må jeg prøve å være helt ærlig, for jeg orker ikke å ha det sånn som jeg har det nå. Mamma har også snakket med rådgiveren om det er mulig for meg å slutte i noen fag, og ta dem opp igjen senere. Men det vil jo bare være dumt, for jeg trenger å bli ferdig med dette skoletullet så fort som mulig.
Neste torsdag må jeg til legen. Skal sikkert snakke med han også om hvordan jeg har det. Mamma tror og håper det er noen mineraler eller noe sånt jeg mangler, som gjør meg så sliten og deprimert. Da er det jo forholdsvis lett å fikse dette. Men det er ikke i kroppen problemene er, det er i hodet. Bare legen ikke tapper blod av meg eller vil at jeg skal ta av meg noe klær går det greit. Fikser bare ikke at mamma ser arrene og blåmerkene på armene mine. Hun har ingen aning om hva jeg gjør med meg selv. Heldigvis. Hadde ikke taklet om hun fant det ut for hun ville skyldt på seg selv, og blitt sint og skuffet og fått meg mer til legen eller lagt inn et sted eller noe sånt. Og det takler jeg ikke. For selvskadingen er det eneste som holder meg i live og som hjelper meg gjennom alt. Og jeg er ikke klar til å slutte.
Jeg begynte i andre klasse på vidregående mandag 22. Klarte å gå på skolen tirsdagen og onsdagen, men da var det nok. Jeg sto opp torsdag og gjorde meg klar til å gå, men så brøt jeg sammen. Hadde et angstanfall, og ble så sliten, så jeg slapp å gå på skolen. Dagen etter var jeg like sliten, så ble hjemme da også. Trengte virkelig å slappe av. Klarte å gå på skolen på mandag 28. Da fikk jeg også snakket litt med den nye kontaktlæreren min og sa jeg var sliten og at jeg hadde veldig tungt for å gå på skolen. Hun sa at hun støttet meg og at det skulle ordne seg. Jeg trodde ikke på henne.
I går var jeg hjemme. Orket ikke tanken på å være en dag til på skolen. I dag gikk jeg faktisk, uten å gråte først. Men etter to timer fikk jeg nok og dro hjem. Var deilig å komme hjem til tomt hus og å kjenne smerten da armen min traff dørkarmen. Lettet skyldfølelsen jeg fikk da jeg gikk fra skolen. Trengte den straffen. Etter kun syv skoledager, har jeg allerede brukt opp fire av dem til fravær. Til nesten ingen nytte. I fjor klarte jeg å holde meg mye bedre, men i år fikk jeg liksom helt nok. Er så sliten av å forholde meg til mennesker, og å sitte på skolen syv timer hver dag og konsentrere meg. Og så skulle gå hjem å gjøre lekser. Det blir bare så altfor mye. Gjorde skjelden lekser i fjor, enda skjeldnere i år. For jeg er bare konstant sliten, jeg har ingen krefter. Selvom jeg spiser masse, så er kroppen og hjernen min helt slapp. Dette semesteret har vart åtte dager og jeg har ikke gjort en eneste lekse. Seriøst. Og når jeg ikke gjør lekser fordi jeg ikke orker, får jeg så utrolig dårlig samvitighet ovenfor lærerne mine og for moren min. Og med den samvittigheten på toppen av alt det andre klarer jeg meg bare ikke.