Helg!
I morgen skal jeg være åtte timer på skolen. Fra kvart over åtte til halv fire. Men i dag har jeg fått gjort lekser! Skrevet litt norsk som skal innleveres i morgen, og gjort et par franskoppgaver. Er egentlig masse oppgaver i geografien som jeg skulle ha gjort, men det orker jeg ikke i dag.
I morgen etter skolen skal jeg til Angel. Vi skal på fjellet sammen i helgen og kose oss! Gleder meg kjempemye! Må få lest litt bok, og øve til de to prøvene jeg har på mandag. Gruer meg så utrolig til dem. Men må gjennom dem, som alle andre. Tror jeg bare skal slappe av når det gjelder de prøvene. Orker ikke stresse med dem. Men det er jo sånn at jeg blir dårligere i hodet mitt når jeg ikke får jobbet. For da kommer den grusomme samvittigheten. Kan alltid stole på at den kommer å bryter meg enda mer ned når jeg ikke har det bra!
I dag kuttet jeg igjen. Men var ikke så verst siden det er en uke eller noe siden jeg gjorde det sist! Så er fornøyd. Men gikk jo å ventet på at jeg skulle "sprekke". Er liksom en stor del av det lille livet jeg har. Deilig, for jeg klarte å slappe av sånn etterpå. Og fikk jo gjort litt av leksene mine!
Engelskfremføringen gikk greit i dag. Holdt ut på skolen fra kvart over åtte til to. Fire timer engelsk først og så to timer gym. I engelsken satt vi bare å hørte på andre fremføre sine prosjekter, og fremførte vårt eget. Skal få vite karakteren og sånt neste uke. Åå, i morgen har jeg så lang dag. De dagene i uken det er minst sjans for at jeg går på skolen er tirsdag og fredag, for da har jeg åtte timer. De andre dagene begynner jeg to timer senere eller slutter to timer tidligere. Og det er så slitsomt å sløse bort en så stor del av dagen på å være på skolen, når det er så masse annet man kan gjøre!
Men nå må jeg gå å legge meg. Kjempetrøtt. Og må stå opp ekstra tidlig i morgen for å pakke til helgen, og må huske alt jeg skal ha med, selvom det ikke er så mye… Så da sier jeg bare; Natta, sov godt og ha en fin helg.
Morgendagen kommer snikende…
Gruer meg sånn til i morgen. Mamma har avtalt time til meg hos rådgiveren på skolen. Så må sitte der å snakke med henne om hvordan jeg har det og hvorfor jeg har det sånn. Hater å snakke om meg selv. Har bare lyst til å si til rådgiveren det jeg sier til alle andre; ”Det går greit med meg”. Men er samtidig så utrolig lei av å si det. Menmen. Rådgiveren er der jo for å hjelpe elever som har det litt tøft. Er bare noe dritt å innrømme hvordan jeg har det for da blir det liksom virkelig. Men i morgen må jeg prøve å være helt ærlig, for jeg orker ikke å ha det sånn som jeg har det nå. Mamma har også snakket med rådgiveren om det er mulig for meg å slutte i noen fag, og ta dem opp igjen senere. Men det vil jo bare være dumt, for jeg trenger å bli ferdig med dette skoletullet så fort som mulig.
Neste torsdag må jeg til legen. Skal sikkert snakke med han også om hvordan jeg har det. Mamma tror og håper det er noen mineraler eller noe sånt jeg mangler, som gjør meg så sliten og deprimert. Da er det jo forholdsvis lett å fikse dette. Men det er ikke i kroppen problemene er, det er i hodet. Bare legen ikke tapper blod av meg eller vil at jeg skal ta av meg noe klær går det greit. Fikser bare ikke at mamma ser arrene og blåmerkene på armene mine. Hun har ingen aning om hva jeg gjør med meg selv. Heldigvis. Hadde ikke taklet om hun fant det ut for hun ville skyldt på seg selv, og blitt sint og skuffet og fått meg mer til legen eller lagt inn et sted eller noe sånt. Og det takler jeg ikke. For selvskadingen er det eneste som holder meg i live og som hjelper meg gjennom alt. Og jeg er ikke klar til å slutte.
Jeg begynte i andre klasse på vidregående mandag 22. Klarte å gå på skolen tirsdagen og onsdagen, men da var det nok. Jeg sto opp torsdag og gjorde meg klar til å gå, men så brøt jeg sammen. Hadde et angstanfall, og ble så sliten, så jeg slapp å gå på skolen. Dagen etter var jeg like sliten, så ble hjemme da også. Trengte virkelig å slappe av. Klarte å gå på skolen på mandag 28. Da fikk jeg også snakket litt med den nye kontaktlæreren min og sa jeg var sliten og at jeg hadde veldig tungt for å gå på skolen. Hun sa at hun støttet meg og at det skulle ordne seg. Jeg trodde ikke på henne.
I går var jeg hjemme. Orket ikke tanken på å være en dag til på skolen. I dag gikk jeg faktisk, uten å gråte først. Men etter to timer fikk jeg nok og dro hjem. Var deilig å komme hjem til tomt hus og å kjenne smerten da armen min traff dørkarmen. Lettet skyldfølelsen jeg fikk da jeg gikk fra skolen. Trengte den straffen. Etter kun syv skoledager, har jeg allerede brukt opp fire av dem til fravær. Til nesten ingen nytte. I fjor klarte jeg å holde meg mye bedre, men i år fikk jeg liksom helt nok. Er så sliten av å forholde meg til mennesker, og å sitte på skolen syv timer hver dag og konsentrere meg. Og så skulle gå hjem å gjøre lekser. Det blir bare så altfor mye. Gjorde skjelden lekser i fjor, enda skjeldnere i år. For jeg er bare konstant sliten, jeg har ingen krefter. Selvom jeg spiser masse, så er kroppen og hjernen min helt slapp. Dette semesteret har vart åtte dager og jeg har ikke gjort en eneste lekse. Seriøst. Og når jeg ikke gjør lekser fordi jeg ikke orker, får jeg så utrolig dårlig samvitighet ovenfor lærerne mine og for moren min. Og med den samvittigheten på toppen av alt det andre klarer jeg meg bare ikke.