Finally
Endelig får jeg skrevet litt. Har hatt lyst til det, men kroppen har ikke villet samarbeide. Vi tar det kronologisk; det var koselig i helgen hos tanten, kusinen og fetteren min i Kristiansand. De barna er krevende, men jeg ser dem så sjelden. Vi kjørte derfra kvart over ti på søndag og da vi kom hjem var det bare rett ut med den stakkars hunden som hadde ligget i bilen i fire timer med bare én luftepause. Så måtte vi kle oss om, for mamma skulle være gjest i konfirmasjon, mens jeg og søstern min skulle servere å sånn. Vi var der i nesten seks timer. Det var ikke så slitsomt som jeg trodde, og det hjalp meg å holde tankene borte fra mandagen litt lenger.
Men så kom jo mandagen, som den alltid gjør. Så i går var jeg på skolen kvart over åtte, selvom jeg forsov meg en time. Holdt ut de to første timene med økonomi, og klokken ti gikk jeg til timen min hos skolepsykologen. Vi snakket om litt forskjellig. Hun er veldig opptatt av at jeg ikke vil skuffe noen. Ikke meg selv, ikke mamma, ikke lærerne, alle sammen egentlig. For hver gang hun nevner det eller jeg skal snakke om det, begynner jeg å gråte. Og det er så slitsomt. Gråt en del hos henne i går. Men uansett, da jeg var ferdig hos henne, gikk jeg inn i samfunnskunnskaptimen. Etter tre kvarter hadde vi storefri og da gikk jeg til kontaktlærern min og sa at jeg gikk hjem for jeg følte meg ikke bra. Jeg hadde tårer i øynene mine, men når jeg tenker på det etterpå, burde jeg ha latt dem trille… Men jeg vil ikke vise hvordan jeg har det, og dessuten var det storefri så det var mange i gangene.
Så da gikk jeg altså hjem kvart på tolv. Hjemme la jeg meg på sofaen, skrudde på TV’en og tenkte at jeg ikke burde gått hjem. I dag har jeg veldig lang dag, åtte timer. Og den eneste grunnen til at jeg ikke gråter allerede er fordi jeg har sagt til meg selv at jeg kan gå hjem sånn midt i økonomitimen, som er sånn klokken kvart på elleve. Men, vi har nosk i første time og jeg har (selvfølgelig) ikke gjort leksen. Og tror vi skal ha en slags fremføring eller innlevering i dag. Så jeg gruer meg, for det var delvis gruppearbeid, og jeg har ikke gjort min del. Stakkars gruppen min. Hater gruppearbeid, for når jobber jeg for meg selv, så jeg skuffer nesten bare meg når jeg ikke gjør det jeg skal. Mens i gruppearbeid har jeg et stort ansvar for dem jeg er på gruppe meg, men jeg klarer ikke å gjøre oppgaven min. Håper bare jeg klarer å konsentrere meg litt de neste dagene sånn at jeg kan fremføre engelskprosjektet jeg og de to andre på gruppen min skal ha på torsdag. Vi skal bare snakke ett og et halvt minutt hver, så håper jeg fikser det.
Torsdag skal mamma ringe til legen for å få vite om det er noe i blodprøvene jeg tok forrige torsdag. Jeg er ikke så spent akkurat, for jeg vet all dritten sitter i hodet. Men om det ikke viser noe i prøvene, skal legen sende meg over til BUP (Barne- og UngdomsPsykiatrisk). Men der er det års ventetid, så vi får se hva som skjer.
Sånn, det får være nok babling for denne gang. Håper å få skrevet litt etter jeg kommer hjem etter å ha skulket skolen i dag. Må passe på å gjøre noe, så jeg ikke kutter, for det har jeg ikke gjort på nesten en uke…
Hjemme igjen
Bursdagen gikk faktisk greit. Satt helt i kanten, litt for meg selv, menmen. De andre kom nærmere etterhvert. Lo litt også. Etter to timer og tjueen minutter sa jeg takk for meg å dro. Sliten. Å som jeg er lei å skrive det ordet! Skriver det jo hver eneste dag, for det er nesten det eneste jeg føler. Men det er sant, og det er ekte.
Hatt en skadefri dag i dag. Har kun dratt av et par skorper, så sårene har begynt å blø igjen, men det er alt. Har vært så deilig å være hjemme nesten hele dagen å bare sett på TV å gjort ingenting. Men klarer jo allikevel å grue meg til samtalen med skolepsykologen på mandag. Vil virkelig ikke begynne å gråte foran henne, for da føler jeg meg så sårbar. Mest av alt vil jeg bare holde all dritten min for meg selv, og klare meg alene, men det har jeg prøvd en stund nå, og det går bare ikke. Og jeg innrømmer det; jeg trenger hjelp. Jeg er så lei av å ha det jævelig nå. Og for ingen jævla grunn heller! Alt er jo bare patetisk. Og på mandag skal jeg rett inn i samfunnskunnskaps-klassen etter jeg har vært hos skolepsykologen, Anette som hun heter. Og jeg må bare huske å ha med mascara, for har det på følelsen at jeg kan komme til å trenge den før jeg går tilbake i timen…
