Drømmer
Jeg drømmer ihvertfall tre forskjellige drømmer hver natt. De er alle rare, og blandes sammen av merkelige ting som har skjedd eller mennesker jeg har møtt. Jeg møter jo sjelden nye mennesker, så for det meste er det rare folk jeg har gått på skole med. Så om du kjenner meg eller vet hvem jeg er, er det en stor sjanse for at jeg har drømt om deg én eller flere ganger. Drømmene er rare og jeg hadde fint klart meg uten, for jeg våkner opp sliten og ofte sur.
Særlig i disse tider hvor jeg er på vårens ikke-spise-mer-enn-helt-nødvendig-for-å-kunne-ha-flat-mage-i-sommer-kuren. Og det er kjedelig. I går våknet jeg opp med vondt i hodet, vondt i magen og sint. Men det er vel verdt det. Går fint i ukedagene for da blir jeg kvalm bare ved å være i samme hus som skrikerungen og moren hennes, men i helgene spiser jeg altfor mye. Så det ender med at jeg går ned en eller to kilo i uken, og så går jeg opp det jeg har gått ned i helgen. Det er et slit, men magen er fin når jeg står opp så da er det verdt det. Og så sparer jeg masse penger på godteri. Og jeg slipper å trene så masse, selvom jeg burde gjort det mer… Og dessuten skal jeg til tannlegen senere denne uken og jeg er sikker på at han kommer til å finne ihvertfall tre hull og jeg gruer meg til han skal pirke masse rundt inni der så det stikker og sånn. Jeg er misunnelig på dem som har gode, fine tenner og som klarer å passe på dem med riktig mat. For det har aldri jeg klart. Og det må jeg betale vondt for. Og sånn smerte liker jeg ikke. Det er masse annen som er bedre…
I sted var jeg på tur med barna bortover veien. Da vi snudde skulle jeg hjelpe den lille litt. Og det gjorde jeg. Og så skulle hun fortsette selv, men det gadd hun ikke så hun begynte å gråte. Og hun bare sto der mens jeg og den store gikk sakte bortover. Så ser jeg moren komme gående fort bortover. Hun ville sikkert beskytte ungen for jeg er så "streng". Herrelighet. Bare fordi den måtte klare seg litt selv. Så moren går bort og løfter ungen og sykkelen hjem. Og nå som jeg sitter her og skriver kommer moren inn og sier at hun syns jeg var altfor streng med henne. Hun er bare tre år og blir sliten etter en dag i barnehagen. Og det var en altfor lang tur for henne. Så det måtte jeg ikke gjøre igjen.
Er det mulig. Jeg blir så sint. Hun styres helt av det barnet og det synes så godt. Jeg blir kvalm av å være her med henne. Bra det ikke er lenge til jeg flytter hjem igjen. Jeg skal nesten aldri se dem igjen her. Bare det snille barnet. Moren er en ordetlig kjerring som jeg hater mer og mer hver dag jeg er sammen med henne. Det skal bli så bra å være ferdig her. Da jeg kom inn i sted holdt jeg på å sprekke. Jeg ble så sint. Moren kjefter på meg for at jeg vil ha litt respekt som en voksen fra en tre-åring. Selvom hun klarer seg uten, betyr det ikke at alle er som henne. Jeg holdt på å sette meg å kutte, men jeg får heller vente til i kveld når de sover. Om jeg er sint da også. Og det håper jeg. Hun gjør meg gal og syk. Og det vil jeg ikke være.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Permalenke Comments Off
Høstens rødfarge
Jeg har vært på fjellet med moren, søstern og hunden min. Jeg klarer bare ikke å være sammen med dem så lenge som jeg har vært nå. Fra lørdag til onsdag. Det er jo bare en liten hytte langt til fjells uten vann og strøm. Og det er faktisk en grense for hva jeg orker.
I bilen på vei hjem i går snakket vi en del. Turen tar jo tre timer. Og så begynte mamma å snakke om "kjæresten" sin. Han som ble sammen med mamma etter hun skilte seg fra pappa. Han som sårer henne gang på gang. Han som drar, og kommer tilbake. Han som ødelegger henne. Han som ødelegger meg. Etter nesten seks år skal han skille seg fra konen sin, så han kan flytte inn til mamma med "god" samvittighet. Mamma sa i går at han hadde sendt skillsmissepapirene til konen sin som hun måtte signere. Og mamma sa at om hun signerer frivillig går hele skillsmissen fortere. Mamma håpet bare hun gjorde det. Og mamma har visstnok sagt til han at han ikke får flytte inn hos oss før konen hans har signert. Da hun sa det, fikk jeg utrolig lyst til å ta en prat med konen hans og betale henne for å ikke signere. For da kan han ikke flytte inn.
Jeg har sagt til mamma at om han flytter inn her, så flytter jeg ut. Hun spurte hvor, og jeg sa jeg kunne flytte til pappa, eller mormor eller bestevenninnen min eller hvor som helst. Bare jeg ikke bor her sammen med han. Han bodde her en ett-årsperiode for ett eller to år siden. Jeg ble syk av det. Og hver gang jeg tenker på han eller noen nevner navnet hans blir jeg kvalm, og begynner å gråte. Sånn som nå. For jeg tenker hele tiden på alle samtalene mamma har hatt med han på telefonen der hun har gråteanfall og skriker og hyler og slår rundt seg. Og jeg klarer det ikke. For han ødelegger henne helt, og hun gidder bare ikke se det. Selvom hun var gift med faren min i mange år uten at han elsket henne, betyr ikke at hun skal pine seg selv og søstern min, hunden min og meg noe mer enn vi trenger. Og vi trenger definitivt ikke mer. Ikke hun heller.
Da jeg sa til henne at jeg flytter ut om han flytter inn, begynte hun å gråte og spurte om jeg ville hun skulle velge. Jeg sa ingenting. Selvfølgelig må hun velge, og jeg er sikker på at hun velger han. Hun har jo fortsatt søstern min og hundevalpen så hva skal hun med meg? Jeg er jo 17 og hun har kjent meg så lenge også, og nå er jeg jo bare problemer. Jeg gjør det dårlig på skolen, jeg gråter, og er sint og slem. I bilen i går sa hun at jeg må øve meg på å være utvendig sint og ikke holde alt inne i meg. Og at det er dumt at det lille som kommer ut går på søstern min. Om bare hun hadde visst alt sinnet jeg får ut på lårene mine. Hvor mye de slipper å se, å høre. Jeg blør for dem, så de slipper å se sinnet mitt. Og det er irriterende å ikke kunne si det til dem, for de vet ikke hva jeg sparer dem for. Men jeg er glad de ikke vet noe, og at jeg er sint på meg selv og ikke dem. For mamma har nok med seg selv og ham. Og søstern min vil jeg holde utenfor landet der smerten regjerer så lenge som mulig. For jeg vil ikke hun skal gå gjennom noe av det jeg går gjennom. Ingen fortjener det. Utenom meg. Jeg blør, så de skal slippe. Jeg blør så de ikke ser meg. Jeg blør så de ikke blir sinte. Jeg blør så de ikke skal straffes.
Høstens rødfarge er karmosinrød.